Livet er underlig. Livet formes til dels av en rekke tilfeldigheter og til dels av bevisste valg. Noen ganger skjer ting i livet ditt uten at det er tilfeldig og uten at du har fått være med på beslutningsprosessen. At Mr. Parkinson kom inn i livet mitt er et eksempel på denne tredje varianten, et «upåvirkelig valg», la oss kalle det forutbestemt. Sykdommen ligger nok i genene mine og det er neppe noe jeg kunne gjort for å forhindre at sykdommen ble utløst.

Jeg tror de fleste av oss  har behov for å stoppe opp og filosofere litt over livet av og til.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Valg former livene våre

Til en viss grad mener jeg at du former livet ditt ut i fra valgene du tar og erfaringene du gjør deg underveis. Noe kan du derimot ikke forandre på eller påvirke, det er forutbestemt og valget er tatt for deg. Det er der og du kan ikke gjøre noe med det. Det uforanderlige kan representere det stabile, det trygge. Familien din er eller kan være et eksempel på det. Du velger ikke familien din. Den blir du født inn i – den er der, på godt og vondt. I andre  tilfeller vil det du ikke selv kan påvirke være nettopp det uforutsigbare, det utrygge og skremmende. Sett at din ektefelle forlater deg. Valget er tatt for deg, det er tatt en beslutning som du ikke kan påvirke. Du får en opplevelse av å være statist i ditt eget liv; du ser det hele fra utsiden og kan ikke tro det skjer.

Hverdagsvalg

Hver eneste dag dukker det opp haugevis av spørsmål som du må ta stilling til. For hvert spørsmål vil du ha mange valgmuligheter; skal jeg ta en tidlig buss til jobben, hvilke arbeidsoppgaver skal jeg prioritere, hva skal jeg spise til lunsj, skal jeg handle med meg noe hjem i dag osv. Slike valg, la oss kalle dem «hverdagsvalg», er det mange av og konsekvensene av valgene du tar, vil isolert sett neppe være særlig betydningsfulle for retningen livet ditt tar. Ofte går det helt av seg selv og du tenker ikke en gang over at du har foretatt et valg. Også når det gjelder Parkinson er det stadige valg som må tas; skal jeg søke om rehabiliteringsopphold, kan jeg skyve 12-medisinen min en time frem, skal jeg trene i dag, orker jeg å dra på besøk? Svarene på disse spørsmålene vil neppe ha stor innflytelse på livet ditt med mindre du velger de samme svarene hver gang du stiller deg spørsmålet, f.eks. at du ikke/aldri orker å trene.

Kan jeg skyve på medisinene mine?

Livsvalg

Av og til må du ta et «livsvalg». Et livsvalg er atskillig mer dyptgripende. Det er valg som kan endre livet ditt. De siste årene har jeg selv foretatt to livsvalg; jeg har sluttet i jobben min og jeg har flyttet. Begge disse valgene  griper dypt inn i hverdagen min, for ikke å si i livet mitt. Mye ble endret i tråd med valget samboeren min og jeg tok da vi skrev under på kontrakten til vår nye bolig, ikke minst fordi avstanden til barne ble noe større. Dessuten flyttet vi til en annen kommune og til et annet fylke; vi tilhører et annet sykehus, vi har byttet fastlege og tannlege, vi har fått nye naboer osv. Det å gå inn i de uføres rekker i en alder av 55, har var enda mer krevende og dyptgripende. Det var en stor og tung overgang for meg som elsket jobben min. Flytteprosjektet var etter eget ønske, og heldigvis kan jeg konkludere med at det var et lykkelig valg.

Det å gradvis trappe ned for så å måtte slutte i jobben, var ikke mitt valg. Det var Parkinson som overstyrte meg og som således ikke ga meg noe alternativ.

Upåvirkelige/forutbestemte valg

Uansett hvordan jeg hadde valgt å innrette meg eller hvilke valgt jeg hadde tatt, kan jeg ikke tenke meg at jeg kunne unngått et «samliv» med Mr. Parkinson der Mr. Parkinson dominerer og herjer med meg. Å bure seg inne og leve et liv i ensomhet, er ikke for meg. Jeg følge heller nevrologenes anbefalinger (i hvert fall nesten) og forsøker å være positiv. Dessuten tvinger jeg meg selv til å gå ut og være sosial, så får Mr. Parkinson henge seg på hvis han vil.

Leve med et valg

Enkelte valg vil du angre på, og i mange tilfeller har du mulighet til å foreta et nytt valg. Andre ganger kan du ikke endre det forutgående valget. Hva kan du så gjøre med det? Jo, da er situasjonen slik at du rett og slett må lære deg å leve med valget du tok eller som ble tredd nedover hodet ditt, og gjøre det beste ut av situasjonen. Det er krevende og det krever viljestyrke.

Så var endelig dagen kommet, vi skulle flytte inn i vår “nye”leilighet i Spania. Tingene våre stod på et minilager noen kilometer herfra. To små båser var fylt til randen og alt dette skulle nå flyttes fra lageret ved hjelp av en varebil vi hadde leid, og finne sin plass i skuffer og skap i vårt nye hjem. Leiligheten hadde vi allerede innredet i hodene våre flere ganger. Vi er dyktige til å flytte – har masse erfaring. Hjemme i Norge har vi flyttet flere ganger, og for siste gang da vi for 2 1/2 år siden flyttet til Nøtterøy. Vi stortrives på Nøtterøy.  Vi skal heller ikke flytte mer her i Spania. Godfølelsen kom umiddelbart da vi fikk se denne leiligheten som ligger i et populært område like nord for Torrevieja.

Den flotte La Mata-stranden

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Etter å ha tilbrakte natten hos kusina mi, var vi klare for den store flyttedagen.  Hun har leilighet et par steinkast oppe i gata her, og det skal bli fint å bo i nærheten av henne igjen. Formen var ganske grei. Mr. Parkinson hadde tydeligvis tenkt å spille på lag denne dagen. Ettersom dagen gikk, og mer og mer flyttegods ble plassert i den allerede overfylte stua, tok Mr. Parkinson et par steg frem. Han har et oppmerksomhetsbehov uten sidestykke!  Jeg satte ting på plass, og han dro dem ut igjen. Nå var gulvene i alle rom fylt opp, og fortvilelsen begynte å melde seg. Jo mer fortvilet jeg ble, jo mer frydet Mr. Parkinson seg over situasjonen. Mange ganger i løpet av dagen støtte jeg på samboeren min. Han og jeg var så slitne at vi gikk rundt som to zombier – vi bare gryntet ett eller annet da vi passerte hverandre. Orket ikke en gang å løfte blikket.

Vi fikk det meste på plass allerede det første døgnet. Det skal nevnes at vi hadde dyktige medhjelpere på plass og hver og en av dem fortjener en STOR TAKK! 

Fortsatt badetemperatur til å nyte.

Så hvorfor gjør vi dette? Vi sliter oss jo ut. Er det virkelig verdt det? Mange spør om formen er bedre når jeg er i Spania. Svaret overrasker de fleste. Formen blir ikke bedre av å være her, men jeg får en unik mulighet til å holde formen ved like. Tenk deg å bare kunne ta på seg joggeskoene og gå ut når som helst på året. Jeg kan gå eller sykle lange turer, svømme i bassenget og nå også i sjøen. Jeg velger selv om jeg ønsker å være hjemme i kulda, med snø og glatte veier. Men våren og sommeren tilhører vakre Norge. Oppholdstiden her i utlandet er begrenset for oss som ikke vil miste medlemskapet i folketrygden. Den er begrenset til 12 måneder, eller mer enn 6 måneder hvert år i 2 eller flere påfølgende år. Derfor velger vi oppholdstiden med omhu; vanligvis fra september til november, samt fra januar til april måned, altså de månedene det er kaldest og vanskeligst å bevege seg ute. I sommermånedene er det gjerne barna som benytter boligen.

«På kjøpet» får vi  også med oss innsikt og innblikk i det spanske hverdagslivet, vi må forholde oss til spanske leverandører av varer og tjenester og vi plukker opp litt spansk her og der. Samtidig synes jeg det er trygt å vite at vi har både venner, familie og tidligere kollegaer rundt oss her nede. Vi er i ferd med å etablere en ganske solid omgangskrets og det inviteres stadig til sosiale aktiviteter. Slik «tvinges» jeg til å være sosial. Det kan ellers være lett for oss parkinsonister å stenge oss inne. Det er synd for jeg har tro på at det er helsebringende å være sosial.

Når Mr. Parkinson herjer som verst med meg og ikke lar meg være i fred uansett hvor mye jeg bønnfaller han, har jeg det imidlertid best hjemme. Det er foreløpig sjelden at det skjer, så alt i alt lever jeg et godt og sosialt liv her i Spania.

For min del er det kun ett punkt som kan oppleves litt «problematisk» ved å bo her: hva hvis stimulatoren min stopper slik at jeg ikke får  de signalene til hjernen som som gjør at jeg kan bevege meg forholdsvis raskt? Da vil jeg eventuelt få det travelt med å komme meg hjem til Norge. Jeg forsøker å ikke tenke så mye på det som “kan” skje, og konsentrerer meg heller om å nyte oppholdet her. 

Mr. Parkinson henger på meg som en klegg. Det gjelder dessverre også når vi skal reise til leiligheten vår i Spania. Allerede på reisen nedover begynner han å plage meg på sin utspekulerte måte. Ikke minst i sikkerhetskontrollen. Jo flere mennesker som befinner seg i køen, jo mer plagsom blir han. Han stresser meg slik at jeg blir fomlete og lett mister oversikten over tingene mine.

Når vi endelig kommer oss igjennom sikkerhetskontrollen, gir han meg en liten pause, men på flyet er han nådeløs. Da setter han seg oppå meg med all sin tyngde slik at det blir nesten uutholdelig å sitte stille. Det verker i hele kroppen, spesielt i beina, og jeg vrir meg urolig under hele reisen. Drøyt 3 urolige timer senere lander vi endelig i Alicante. Jeg er spent på om jeg klarer å reise meg fra setet uten hjelp. Men jeg har vært forutseende og tatt medisinen min slik at effekten nå er maksimal. Dermed reiser jeg meg elegant fra setet samtidig som jeg observerer at Mr. Parkinson sender meg et surt blikk.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Heldigvis kan vi stort sett reise uten koffert fordi vi har alt vi trenger i leiligheten. Vi kan derfor spasere raskt mot utgangen hvor et stort antall mennesker venter på sine kjente og kjære med blomster, flagg og glad latter. Mr. Parkinson er derimot ikke glad. Hans misjon er nemlig å ødelegge for deg og meg. Nå virker det ikke slik han ønsker. Imidlertid får han gleden av å plage meg litt til idet vi setter oss inn i bilen vår og skal starte på reisens siste etappe. De udefinerbare smertene i beina er tilbake, og de 35 minuttene det tar å kjøre til Torrevieja, blir ekstra lange.

Fra vår flyplass i Norge er det kun sene avganger til Alicante, så det er sent på kvelden da vi ankommer målet. Vi tar en sveip over leiligheten for å påse at alt er i orden. Det er det heldigvis og vi kan endelig legge oss. Mr. Parkinson er selvsagt med, og midt på natta våkner jeg av at jeg sliter med å snu meg. Den gale demonen sitter oppå meg og holder meg nede. Jeg jobber meg løs, og 10 minutter senere er jeg på beina. Jeg sjangler inn på badet og ser at klokken er 05.30. Det er like greit å stå opp.

Denne gangen skal vi overta og flytte inn i ny leilighet – en leilighet som ligger mer sentralt til. Der har vi alt vi kan ønske oss bare et par steinkast unna, blant annet flere restauranter, matbutikk og apotek. Det er gangavstand til stranda. Dette er dessuten et område hvor vi er godt kjent fra før. Leiligheten ligger riktig nok i 2. etasje, men den har en bod på bakkeplan hvor vi kan oppbevare syklene våre. Det er fint å sykle i Spania så vi bruker dem relativt ofte. Leiligheten har ellers to soverom, et flott nytt kjøkken, samt utekjøkken på takterrassen. Fra takterrassen kan vi nyte den flotte utsikten over Middelhavet. Det er heldigvis en innvendig trapp som fører opp dit og den har gelender. Den skal ikke by på store problemer, i hvert fall ikke foreløpig. Mr. Parkinson har nok sine egne tanker om det, regner jeg med.

Vi har eid tre leiligheter i Torrevieja før denne, så vi vet utmerket godt hva som fungerer og ikke fungerer. Slik jeg vurderer det, vil heller ikke trappen opp til 2. etasje og inngangsdøren, by på store problemer. Hvilke utfordringer diagnosen vil by på i fremtiden, bekymrer jeg meg ikke for – både fordi jeg ikke orker det og fordi jeg ikke vet. Det er helt unødvendig å kaste bort verdifull tid på å bekymre seg når man egentlig ikke vet noen ting.

Hjemme i Norge har vi også flyttet flere ganger, så vi er fullt klar over all jobben og slitet vi har foran oss. Allikevel ser vi fram til å flytte inn i og innrede vårt nye spanske hjem. Håper bare min plagsomme «følgesvenn» kan holde litt avstand slik at jeg kan bidra mest mulig.