Som ung mamma med fire barn med totalt 8 år mellom, husker jeg at jeg av og til tenkte at når barna blir voksne vil jeg få et hav av tid. Det var travle tider da. Alle fire skulle selvsagt ha sin individuelle oppfølging. De skulle ha oppmerksomhet, trøst, kos, leksehjelp m.v. Så kom årene hvor de hadde i gjennomsnitt to aktiviteter hver. Hos oss var fotball, bandy og turn det gjeveste, for ikke å glemme korpset. Jeg har selv en bakgrunn fra både skolekorps og «voksenkorps» og hadde så mange positive erfaringer derfra at jeg valgte å lukke ørene for alle som mente noe om tidkrevende loppemarkeder, julemesser osv.

Det viste seg å bli fine år i korpset. Alle barna var med i en kortere eller lengre periode. Når interessen var så stor fra barnas side, var det lett å la seg sluke til frivillig arbeid. Engasjementet ble stort både når det gjaldt loppemarkeder og julemesser. Det var mye jobb, men du verden så moro!

En annen viktig «oppgave» var å ta vare på vennene mine.  Det var selvfølgelig bare hyggelig men samtidig  tidkrevende. I tillegg reiste jeg en del i jobben min og fikset mye av oppussing og vedlikehold av vår enebolig og hage selv.  Jeg var også nøye på å holde orden i huset. Noen mente nok at jeg hadde støv på hjernen.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Nå som barna er voksne og vel så det kan jeg bekrefte at jeg tok feil. Det ble ikke slik. Jeg har ikke et hav av tid. Hva skjedde? Hvor ble tiden av? Var jeg egentlig skikkelig til stede i mitt eget liv den gangen? Ble øyeblikkene slukt av alle oppgavene, eller skyldes det ene og alene parkinsondiagnosen jeg fikk da jeg var 44?

Svaret er nok en god miks av flere ting. Uten å være det bevisst har interessene endret seg og og det samme gjelder kroppen og tempoet. Dagene kan synes lange, men ting tar mer tid. Alderen i seg selv gjør en langsommere og en tenker heller ikke like raskt.

Og ikke minst har Mr. Parkinson kommet inn i livet mitt. Det endret livet mitt radikalt. Minstemann var 12 år da jeg fikk diagnosen. Akkurat da jeg skulle begynne å leve litt selv igjen! Jeg var ikke veldig preget de første årene, men sykdommen ble allikevel brukt mot meg i ulike sammenheng. Nå ble det viktig for meg å trene og det krevde sin tid. Dagene ble enda travlere med Mr.Parkinson i livet mitt.

Allikevel ville jeg forsøke å henge med på galoppen. Samfunnet krever sitt og det er forventninger til oss om at vi skal være superforeldre og superbesteforeldre, reise og være verdensvante, være beleste og følge med i nyhetsbildet, være velutdannede og effektive på jobb, være sosiale, ha interessante hobbyer, ha en striglet bolig m.v.

Vi lever rett og slett i en travel tid – en tid med mye press og stress. Selvom vi som voksne ikke er fullt så opptatt av å være perfekte lenger, føler mange av oss på andres forventninger, eller det vi tror er andres forventninger, og vi stiller litt for store krav til oss selv. Jeg tror at denne settingen bidro til at Mr. Parkinson rett og slett flyttet inn til meg.

Naturen byr på mange fine opplevelser og øyeblikk.

I denne verdenen faller nok mange med meg av lasset, og det er nok årsaken til at stadig flere opplever å bli deprimerte og møter veggen. En dag kjente jeg utmattelsen komme og det sa stopp. Jeg som var fulltidsarbeidende kvinne med travel jobb og fire barn, var prototypen på en deprimert person. Den diagnosen har jeg alltid tenkt var litt overdrevet. Jeg mener det går an å være utslitt uten å være deprimert, men det er et annet tema.

Det viktigste du kan gi deg selv er glede og lykke, og ja, det krever innsats og at du slakker litt på kravene til deg selv. Forsøk å ikke bekymre deg for ting du ikke får gjort noe med og for alt som ikke blir gjort. Vær til stede i ditt eget liv, her og nå.

Det siste er særlig viktig for meg. Ikke tenke for mye fremover, ikke leve bare for morgendagen. Jeg forsøker å leve for dagen i dag. Min snille og gode samboer har den nydelige egenskapen at han alltid gleder seg til noe. Forstår så godt hva han mener og det er så flott, men av og til spør jeg: «Er du ikke fornøyd med å være akkurat her og gjøre akkurat det du gjør nå da?»

Husk at livet det er her og nå – i akkurat dette øyeblikket. Kjenn etter hvordan du har det. Det er en fin øvelse å gjøre noen ganger i løpet av en travel dag. Ikke hig etter noe hele tiden men vær til stede i ditt eget liv  – nå!

Denne gangen må jeg bare skrive om noe som har opptatt tankene mine mye den siste tiden og som ikke egentlig handler om parkinson –  bare litt. Torsdag skjedde underet jeg har ventet på – jeg ble bestemor for første gang! Ventetiden har vært lang og jeg har ventet utålmodig, nesten like utålmodig som foreldrene.

Er det ikke underlig hvor mye man kan gå opp i et barn som ikke en gang er født eller som du ikke bærer frem selv? Hjertet har flommet over av kjærlighet helt siden den dagen jeg ble fortalt at jeg skulle få et barnebarn.

Det har vært lange uker og måneder. Jeg har fulgt med hele veien, og jeg gledet meg med de vordende foreldre da de dro av gårde til sykehuset. Det ble veldig spennende  timer, og endelig kom den glade nyheten: jenta var født, de var blitt foreldre og jeg bestemor! Det første glimtet av henne var på et bilde tatt like etter fødselen. Hun lå så trygt på sin mammas bryst. Ei vakker lita jente, en vakker mamma, et vakkert øyeblikk.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Nå ligger hun trygt i armene mine. Jeg ser ned på henne, og hun titter undrende opp på meg, som om hun lurer på hvem jeg er. Jeg hvisker stille at jeg er bestemor, at jeg er veldig glad i henne og at jeg lover å være her for henne. I samme øyeblikk som det er sagt, kjenner jeg Mr. Parkinson prikke meg på skulderen: «har du ikke lovet for mye nå?». Jeg skjønner jo at jeg ikke alltid kan være her for henne, men hun gir meg ny inspirasjon til å kjempe mot den motbydelige Mr. Parkinson, forhåpentligvis i mange år fremover. Jeg børster Mr. Parkinson vekk fra skulderen mens jeg sier: «bare vent så skal du se!».

Jeg kjenner en sterk trang til å beskytte henne, vil hun skal føle seg trygg og elsket. Bestemorshjertet smelter helt, og jeg holder ekstra godt rundt henne. Jeg begynner å studere henne, lar meg fascinere av dette «littfortidligfødte», dog så perfekte lille barnet. Ser på de fine detaljene, ørene, nesen, den søte munnen. Ser etter likhetstrekk med pappa’n hennes. De er der i fullt monn. Hun er svært lik pappa’n sin. Stolt betrakter jeg sønnen min når han med den største selvfølgelighet tar henne opp for å skifte bleie. Han er allerede en flink pappa som tar den nye, store oppgaven med den største seriøsitet og ro. Jeg er sprekkeferdig av stolthet.

Det er nesten vondt å gå derfra. Jeg lover å komme tilbake snart. Vi har knyttet bånd, babyen og jeg, tette bånd. Jeg vil så gjerne investere tid og kjærlighet i barnebarnet mitt. Mr. Parkinson er virkelig i det ondskapsfulle hjørnet i dag og minner meg på at jeg er både tregere og stivere enn før. Han har åpenbart ikke troen på meg. Jeg tar hans skepsis med knusende ro fordi jeg vet at uansett er kjærlighet det største og viktigste jeg kan gi henne. Den vil alltid være til stede.

Jeg er så heldig å ha to flotte svigerdøtre som inspirerer meg på ulike måter. Den ene inspirerte meg til å legge all frykt til side og kaste meg ut i ziplinen i Flåm forrige helg. Den andre inspirerte meg til å tenke over hva jeg tror er årsaken til at jeg etter nesten 20 år med Mr. Parkinson, fortsatt kan leve som om han ikke plager meg.

Setter sykdommen begrensninger for meg? Det har jeg faktisk ikke tenkt mye på tidligere, og svaret overrasker meg. Den setter foreløpig ikke noen begrensninger for meg, men det kunne den gjort dersom jeg ikke var så sta. Imidlertid velger jeg bort aktiviteter som kan påføre stimulatoren jeg har fått operert inn, skader. Den hemmer meg ikke. Dessuten er jeg treg og lite bevegelig i perioder, og da velger jeg bort de største «sprellene». Det betyr imidlertid ikke at jeg ikke kan.

En siste ting jeg velger bort er er å holde taler eller foredrag, hvilket falt meg ganske lett tidligere, og jeg elsket det. I dag unngår jeg det i redsel for å glemme ord. Men jeg kan det nok fortsatt. Til de fire barna mine vil jeg si at jeg nok skal heve meg over disse hemningene og holde tale for dere den dagen dere velger å gifte dere.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

I disse dager skal jeg bli bestemor for første gang. Jeg gleder meg veldig og kan nesten ikke vente med å bli kjent med den lille. Men så sniker den lille tvilen seg inn. Vil Mr. Parkinson styre tiden jeg får være sammen med den lille. Får jeg, en bestemor som styres av Mr. Parkinson, slippe til? Stoler sønnen og svigerdatteren min på at jeg er i stand til å ta vare på et lite barn for en kortere  periode?Jeg håper og tror det!

Jeg har alltid vært veldig aktiv og hatt 1000 jern i ilden samtidig. Jeg skriver, leser, strikker, fotograferer, lager fotobøker, lager korte filmer, går turer nesten daglig, sykler lange turer og er hypersosial. Jeg trives godt med min livsstil, men jeg må innrømme at den medfører litt stress. Jeg vet at stress ikke er heldig for meg, og at Mr. Parkinson jubler over mitt aktive liv. Det blir litt lite søvn, men allikevel velger jeg å leve livet slik jeg best trives med det.

Jeg skriver ikke dette for å hovere overfor andre som har diagnosen og som har det tungt og sliter i hverdagen. Jeg vil heller ikke  anbefale andre denne livsstilen som etter boka er høyst ufordelaktig, men for meg fungerer den altså fint. Det handler om å bli sett og verdsatt for den jeg er og ønsket og behovet for å leve et mest mulig «normalt» liv. Og ikke minst handler det om trivsel. For meg er det nøkkelen til et godt liv. Kanskje kan jeg få noen til å tenke i litt nye baner? Målet er først og fremst å bevisstgjøre meg selv på hvor heldig jeg er. For ja, jeg er heldig! Istedenfor å klage og syte blant annet over smerter, treghet og stivhet, vil jeg forsøke å snu fokuset mot alt jeg er i stand til å gjøre. Jeg vet at en dag kan jeg ikke lenger velge..