Jeg er Mr. Parkinson. Det sies at jeg er en ondsinnet djevel. Det er akkurat hva jeg er. Den jeg har slått rot hos skal føle meg på kroppen hver dag, hver time, hvert minutt. Offeret skal overmannes. Først da er livet mitt perfekt. Det er feil å si at det gjør meg glad, for slike følelser har jeg ikke. Det er nemlig livsgjerningen min.
Offeret mitt har avvist meg og motarbeidet meg i nesten 20 år, så derfor valgte jeg å slå til på et tidspunkt som rammet ekstra hardt; under opphold i Spania nå like før jul. Jeg har aldri vært tilhenger av disse spaniaoppholdene hennes. Hun mener at mulighetene for trening har vært bedre der, for meg har det bare bydd på problemer da jeg ikke har fått slippe skikkelig til med min djevelskap. Før nå.
Slik hadde hun sett for seg spaniaoppholdet.
For 4 uker siden, under forrige spaniaopphold, åpnet det seg endelig en mulighet. Da fikk offeret mitt brått sterke magesmerter og måtte på sykehuset. Deretter reiste hun tilbake til Norge og feiret jul med barn, svigerbarn og barnebarn. I følge henne var det en hyggelig julefeiring. Selv feirer jeg ikke jul, men synes det er grunn til å feire når jeg har klart å ødelegge livet til nok et offer.
Hun gjorde det lettere for meg da hun på grunn av smertene gikk litt «krøkkete» noen dager i forbindelse med at hun reiste tilbake til Spania. Den «krøkkete» gangen førte antagelig til smertene som plutselig oppstod i ryggen, og det ble nok et sykehusbesøk. «Lumbago», sa legene på det spanske sykehuset. «Supert», sa jeg. Dette satte henne ut av spill noen dager, og smart som jeg er, slo jeg til. I løpet av de neste dagene ble det ingen gå- eller sykkelturer, eller noen form for trim. Det var som å invitere meg på fest.
Feiringen pågår enda. Jeg er godt fornøyd med at jeg kan si at jeg endelig har overmannet henne. Plutselig kan hun ikke lenger bevege seg som før og det er til og med vanskelig å skrive. Jeg fryder meg og tenker at jeg snart er ferdig med jobben min og forbereder meg til neste offer. Om 14 dager skal hun tilbake til Norge og jeg satser på å gjøre turen mest mulig ubehagelig for henne. Hun håper selvsagt at snøen der hjemme ikke hemmer henne ytterligere. Jeg håper naturligvis at den kompliserer livet hennes.
Nabo’n strever med all snøen. Bildet er tatt av nabo’n.
Til ikke å feire jul, synes jeg julehøytiden har vært helt fantastisk dette året. Noe jeg ikke synes er like fantastisk, er at offeret mitt heller ikke etter dette, har gitt opp kampen mot meg. «Den som ler sist, ler best», tenker jeg. «Den som lever få se», sier hun.