Det er en stund siden sist jeg publiserte noe på bloggen min. Håper du fortsatt er med meg og at du ikke lar deg skremme av temaet i dette innlegget. Dersom du selv har Parkinson, er jeg sikker på at temaet jeg har valgt å skrive om denne gangen, både kan oppleves som negativt og positivt. Negativt fordi temaet skaper bekymringer du ikke ønsker å forholde deg til, og positivt fordi jeg setter ord på bekymringene som du som parkinsonist nok innerst inne har.
Tiden går, og den går fort. Jeg fylte 60 år i fjor og det har virkelig satt i gang mye og ny tankevirksomhet hos meg. Overgangen til 40 syntes jeg var helt uproblematisk. Jeg var en frisk 40-åring som trente mye både på treningsstudio og utendørs. Ikke minst elsket jeg å løpe. På treningsstudioet var favorittene spinning og styrketrening. Formen var rett og slett veldig god og lite visste jeg da at Mr. Parkinson lurte i kulissene. Jeg var også en fulltarbeidene firebarnsmor med mange jern i ilden. Jobben min var spennende og jeg virkelig elsket utfordringene jobben ga meg. Jeg var en fornøyd og lykkelig 40-åring.
Overgangen til 50 var noe tøffere. Da hadde jeg hatt symptomer på Parkinson i 7-8 år, men jeg levde godt med sykdommen. Optimismen var fullt og helt til stede til tross for den alvorlige diagnosen. I løpet av 50-årene ble jeg parkinsonoperert, og til tross for den, ble jeg sakte dårligere. Jeg var fortsatt i stand til å trene hardt og lenge. Jeg var forholdsvis bekymringsløs og tenkte ikke så mye på fremtiden.
Nå, ved overgangen til 60-årene, har nettop DET blitt den store forandringen. Jeg tenker mye fremover og bekymrer meg. Formen er slett ikke bra lenger og jeg har begynt å tenke på hva som skjer den dagen jeg ikke lenger er i stand til å ta vare på meg selv. Heldigvis har jeg verdens snilleste samboer og jeg vet han vil ta vare på meg så godt han kan, så lenge han kan.
Men hva skjer hvis… ???Spørsmålene er mange, men svar får jeg ikke. Ingen kjenner fremtiden og godt er det. Jeg har begynt å se for meg meg selv som 70-åring. Jeg vet at tiden går fort dit. Jeg vet også at alle skavanker og utfordringer min aldrende kropp har påført meg, ikke bare skyldes sykdom, men også en stor porsjon aldring. Det siste er jo naturlig og bekymrer meg ikke så mye. Det er Parkinson og hans trang til å ødelegge meg som bekymrer meg. Når jeg befinner meg på steder med mange mennesker, tar jeg meg i å misunne folk som strener forbi og som ser ut til å være helt uanfektet hva gjelder sykdom og aldring. Men, jeg vet jeg må ta det som kommer. Jeg håper ikke jeg høres altfor negativ ut. Det er ikke min hensikt, men samtidig må jeg være realistisk. Jeg er fortsatt innstilt på å jobbe videre med å motarbeide den grusomme fyren som gjør livet så vanskelig for meg og for så mange med meg. Vi må kjempe sammen!
Forhåpentlig byr livet på mange fine øyeblikk også i fremtiden.