Min samboer og jeg kjøpte leilighet i Spania for 10 år siden. Det har vi aldri angret på. Siden har vi tilbrakt utallige uker, og etterhvert måneder, her (er i Spania i skrivende stund). Det er imidlertid begrensninger når det gjelder oppholdstid i utlandet. Vi kan risikere å miste medlemskapet i folketrygden dersom vi ikke overholder de strenge reglene. Vi kan ikke oppholde oss i utlandet i mer enn 12 måneder i strekk, eller over 6 mnd i to eller flere år på rad. Det har vi  imidlertid ikke noe problem med å forholde oss til. Det regulerer nærmest seg selv da vi ikke finner det like attraktivt å oppholde oss i Spania i alle årets måneder. Høsten og mørketiden er de verste månedene i Norge, synes vi, og samtidig de værmessig beste i Spania.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Strendene begynner å tømmes i begynnelsen av november.

Deler av september, samt oktober og november, er de ultimate månedene for opphold i Spania. Det er høye badetemperaturer til ut i november og sola varmer godt, også mot slutten av november. Vanligvis reiser vi tilbake en gang i løpet av januar, og så er vi litt til og fra frem til begynnelsen av april. Jeg elsker våren i Norge. Elsker å se at det begynner å spire og gro. I Spania er det for varmt på den tiden – og for mye folk. Sommeren i Norge er vanligvis helt fantastisk uansett vær. Den vil jeg ikke unnvære.

Bougainvilleaen er på sitt vakreste på forsommeren

Jeg blir stadig møtt med spørsmål om formen er bedre når jeg oppholder meg her i Spania. De som spør forventer åpenbart å få et bekreftende svar. Men nei, varmen har liten betydning for formen min. Det eneste som kanskje blir noe bedre, er stivheten i musklene. Samtidig vet jeg ikke om det skyldes varmen eller det faktum  at det er mye enklere for meg å trene når jeg er her. Det er enklere for meg å gjøre meg klar til å gå ut. Når man går kledd i shorts og T-skjorte er det bare å ta på seg skoene. Derfor er jeg mye mer ute når jeg er i Spania, og jeg trener atskillig mer. Jeg får også trent hardere og gjort andre ting enn jeg ville fått gjort hjemme. For eksempel kan jeg sykle hele året. Det ligger dessuten godt til rette for lange sykkelturer. Tregheten, de langsomme bevegelsene, kan imidlertid ikke varmen gjøre noe med.

Varmen har heller ingen betydning for overbevegeligheten/de ufrivillige bevegelsene. For meg er det det verste ved å ha Parkinson, og det som gjør at jeg stadig isolerer meg mer når jeg er hjemme. Jeg gjør mye for å unngå å avsløre den siden av sykdommen. Det handler om forfengelighet. Her i Spania lever vi et adskillig mer sosialt og aktiv liv. Kanskje er det fordi jeg ikke bryr meg så mye om hva andre tenker og mener? Dessuten har vi gode venner her nede som vet hvordan tilstanden min er. De vet at det koster å kjempe imot. Derfor slapper jeg mye mer av i Spania enn jeg gjør hjemme. Mange som er her nede og som er på min alder, er i samme situasjon som meg, og sliter med en eller annen sykdom. Jeg tror det medvirker til at det er lettere å være åpen overfor dem, og ikke forsøke å skjule hva jeg strir med. Jeg vet de forstår.

Fy Søren for en lang, kald, snørik og forblåst vinter! Da vi flyttet til Færder for 3 år siden, fikk vi vite at det var ganske milde vintre der. Det var jo ypperlig for en med Parkinson, tenkte jeg. Sykkelstiene lå der så innbydende, og de så ut til å gå i alle retninger. Det gjorde de også, men det er ikke så mange månedene de kan anvendes, dersom man skal være forsiktig. Jeg prøver å være forsiktig, men er litt klumsete, så det skjer ett og annet uhell.

Første gang jeg hadde et uhell (etter at jeg flyttet til Færder, vel å merke), var for tre år siden. Tenk! Jeg hadde ikke en gang startet på sykkelturen!  Jeg stod klar til å sykle ned den bratte bakken fra huset vårt. I det jeg skal til å sette utfor, glefser Mr. Parkinson inn i øret mitt: «Du tør ikke!» Denne gangen var jeg dum  nok til å høre på han. Jeg var på vei av sykkelen for å trille ned bakken, da Mr. Parkinson ga meg et lite dytt. Dermed veltet jeg uelegant over til siden. Jeg tok meg hardt for med armen, hvilket medførte at den gikk i «tusen knas». En annen gang skulle jeg krysse veien i fotgjengerfeltet, vel vitende om at jeg burde ha gått av sykkelen. Det kom en bil litt oppe i veien og dermed fikk jeg det travelt. Det hjalp ikke at Mr. Parkinson pushet på meg. Det endte med at jeg veltet i fotgjengerfeltet. Foten, eller rettere sagt sykkelskoen, hang fast i pedalen. Så der lå jeg så lang jeg var og kom meg verken opp eller ned. Jeg noterte meg at Mr. Parkinson lo sin hese, ondskapsfulle latter.

Nå var vi endelig på vei til Alicante med Ryanair, ett av de nye flyene heldigvis. Det kan være særdeles slitsomt å fly med dem, men denne gangen var vi heldige og fikk seter med ekstra benplass. Jeg hadde blodpropp i lungene for noen år siden, og jeg er skeptisk til å sitte så trangt at det nesten er umulig å røre på bena. Nå gikk flyturen som en drøm.  Vel fremme i Alicante ringte vi selskapet som tar hånd om bilen vår når vi er i Norge. 5 min etter ble vi hentet og kjørt dit bilen vår står parkert..

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Vi ble møtt av «norsk sommervær», 19 grader, sol og temmelig sterk vind. Nå hadde vi vinket farvel til vinteren for siste gang denne sesongen. Endelig kunne vi starte på den 30 min lange kjøreturen ned til Torrevieja. Det var bare Mr. Parkinson som ikke uttrykte noen form for glede over å være tilbake i Spania. Sol, varme og lange treningsturer er det verste han vet.

I skrivende stund har vi bare vært her i 5 dager. Jeg har i løpet av de dagene rukket å gå nesten 2 mil, sykle 2,5 mil og trene styrke. Variert og fin trening. Mr. Parkinson ville heldigvis ikke være med på treningssenteret for å trene styrke, men  på den første sykkelturen var han definitivt til stede og viste meg sitt sanne jeg.. Det var som om han trakk meg bakover da jeg startet på den siste, tunge motbakken. Jeg ville opp, men han trakk meg ned igjen. På gåturen med Tjukkasgjengen, forsøkte han sannelig å spenne bein på meg, men heldigvis klarte jeg å unngå noe som kunne blitt et stygt fall.

Konklusjonen på oppholdet her i Spania så langt, er at Mr. Parkinson er etter meg over alt, og i stadig større grad, men jeg klarer til dels å gå og sykle fra han. Jeg må imidlertid holde et raskt og jevnt tempo og unngå å stoppe opp.

Jeg befant meg brått i sentrum av en boksekamp. Slagene haglet og de traff meg med full styrke overalt på kroppen. Til slutt ble smertene så uutholdelige at jeg ikke orket å ta imot flere slag. Jeg hørte meg selv skrike: «stopp!!!»

Jeg så meg forvirret rundt i mørket og innså raskt at jeg hadde drømt. Boksekampen var ikke reell, men det var derimot smertene. Jeg følte meg skikkelig mørbanket, akkurat som i drømmen, eller marerittet. Slik er det nesten hver morgen. Mr. Parkinson elsker å påføre meg smerter.

Smerter var for meg blant de symptomene som jeg, før jeg ble syk, ikke ante følger parkinsondiagnosen. Jeg leste mye om Mr. Parkinson og om hvordan den ondsinnede mannen mest sannsynlig ville påvirke livet mitt de neste årene, men jeg orket ikke forholde meg til hvordan han ville påvirke meg langt frem i tid. Jeg hadde lest at det er mange varianter av sykdommen og forskjellige forløp. Derfor konkluderte jeg med at jeg ikke ville lese om alle symptomene jeg mest sannsynlig ikke ville få, men heller konsentrere meg om de jeg allerede hadde.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Jeg følger litt med på forskningen som skjer på området, særlig i Norge. Ikke så mye fordi jeg tror at forskerne finner løsningen på parkinsongåten i min levetid, men jeg har fire barn som er i risikogruppen sammen med mange andre unge mennesker. Det ville vært en stor lettelse å vite at man i fremtiden kan forhindre at sykdommen utløses.

I boken «Ha deg vekk, Mr.Parkinson» som jeg ga ut i 2019, forsøker jeg å redegjøre for hvorfor jeg tror nettopp jeg har fått denne alvorlige sykdommen. Jeg siterer: «Jeg har mange tanker rundt  dette spørsmålet. Bakgrunnen min, psykiske belastninger og stress er en del av dette bildet, i tillegg til at sykdommen er arvelig.» Det er neppe en tilfeldighet at så mange jeg kjenner med diagnosen har en bakgrunn preget av sterke hendelser. Det handler om annen alvorlig sykdom, samlivsbrudd og annet dyptgripende. Det er gjort noe forskning på dette og endelig har jeg fått «medhold i» at det er en sammenheng. Jeg er mer usikker på om det er selve årsaken til sykdommen, eller om det utløser sykdommen. Dette er definitivt et område det burde forskes mye mer på.

Jeg har også reflektert litt over hvordan  stress påvirker de kognitive vanskene som følger av sykdommen. For meg er det viktig å være godt forberedt  – i alle situasjoner. Er jeg ikke det, kjenner jeg at stresset tar meg. Da går jeg bare rundt meg selv og klarer ikke gjøre noe konstruktivt.

Foreløpig står parkinsongåten uløst. Det finnes ingen kur. Det eneste vi vet hjelper,  er trening. Medisinene som finnes er ganske effektive, men bivirkningene er dessverre mange. Tenk om forskerne kunne løse gåten!