Mr. Parkinson henger på meg som en klegg. Det gjelder dessverre også når vi skal reise til leiligheten vår i Spania. Allerede på reisen nedover begynner han å plage meg på sin utspekulerte måte. Ikke minst i sikkerhetskontrollen. Jo flere mennesker som befinner seg i køen, jo mer plagsom blir han. Han stresser meg slik at jeg blir fomlete og lett mister oversikten over tingene mine.

Når vi endelig kommer oss igjennom sikkerhetskontrollen, gir han meg en liten pause, men på flyet er han nådeløs. Da setter han seg oppå meg med all sin tyngde slik at det blir nesten uutholdelig å sitte stille. Det verker i hele kroppen, spesielt i beina, og jeg vrir meg urolig under hele reisen. Drøyt 3 urolige timer senere lander vi endelig i Alicante. Jeg er spent på om jeg klarer å reise meg fra setet uten hjelp. Men jeg har vært forutseende og tatt medisinen min slik at effekten nå er maksimal. Dermed reiser jeg meg elegant fra setet samtidig som jeg observerer at Mr. Parkinson sender meg et surt blikk.

Heldigvis kan vi stort sett reise uten koffert fordi vi har alt vi trenger i leiligheten. Vi kan derfor spasere raskt mot utgangen hvor et stort antall mennesker venter på sine kjente og kjære med blomster, flagg og glad latter. Mr. Parkinson er derimot ikke glad. Hans misjon er nemlig å ødelegge for deg og meg. Nå virker det ikke slik han ønsker. Imidlertid får han gleden av å plage meg litt til idet vi setter oss inn i bilen vår og skal starte på reisens siste etappe. De udefinerbare smertene i beina er tilbake, og de 35 minuttene det tar å kjøre til Torrevieja, blir ekstra lange.

Fra vår flyplass i Norge er det kun sene avganger til Alicante, så det er sent på kvelden da vi ankommer målet. Vi tar en sveip over leiligheten for å påse at alt er i orden. Det er det heldigvis og vi kan endelig legge oss. Mr. Parkinson er selvsagt med, og midt på natta våkner jeg av at jeg sliter med å snu meg. Den gale demonen sitter oppå meg og holder meg nede. Jeg jobber meg løs, og 10 minutter senere er jeg på beina. Jeg sjangler inn på badet og ser at klokken er 05.30. Det er like greit å stå opp.

Denne gangen skal vi overta og flytte inn i ny leilighet – en leilighet som ligger mer sentralt til. Der har vi alt vi kan ønske oss bare et par steinkast unna, blant annet flere restauranter, matbutikk og apotek. Det er gangavstand til stranda. Dette er dessuten et område hvor vi er godt kjent fra før. Leiligheten ligger riktig nok i 2. etasje, men den har en bod på bakkeplan hvor vi kan oppbevare syklene våre. Det er fint å sykle i Spania så vi bruker dem relativt ofte. Leiligheten har ellers to soverom, et flott nytt kjøkken, samt utekjøkken på takterrassen. Fra takterrassen kan vi nyte den flotte utsikten over Middelhavet. Det er heldigvis en innvendig trapp som fører opp dit og den har gelender. Den skal ikke by på store problemer, i hvert fall ikke foreløpig. Mr. Parkinson har nok sine egne tanker om det, regner jeg med.

Vi har eid tre leiligheter i Torrevieja før denne, så vi vet utmerket godt hva som fungerer og ikke fungerer. Slik jeg vurderer det, vil heller ikke trappen opp til 2. etasje og inngangsdøren, by på store problemer. Hvilke utfordringer diagnosen vil by på i fremtiden, bekymrer jeg meg ikke for – både fordi jeg ikke orker det og fordi jeg ikke vet. Det er helt unødvendig å kaste bort verdifull tid på å bekymre seg når man egentlig ikke vet noen ting.

Hjemme i Norge har vi også flyttet flere ganger, så vi er fullt klar over all jobben og slitet vi har foran oss. Allikevel ser vi fram til å flytte inn i og innrede vårt nye spanske hjem. Håper bare min plagsomme «følgesvenn» kan holde litt avstand slik at jeg kan bidra mest mulig.