For 4 år siden solgte samboeren min, Anders, den gamle motorsykkelen sin. Han har kjørt sykkel siden han var ung gutt, så nå fikk det være nok, mente han. Motorsykkelen hadde han brukt flittig de siste årene han jobbet. Nå skulle han gå av med AFP og så ikke den samme nytteverdien i den lenger.
Han hadde nok glemt enkelte sider ved det å eie en motorsykkel. Derfor bråsnudde han for litt siden. Han savnet tydeligvis det å sette seg på motorsykkelen for så å suse av gårde. Det tok ikke lang tid fra frøet var sådd til han igjen hadde kjøpt seg en ny (gammel) sykkel. Denne var 38 år gammel, men i god stand. Han gledet seg til å bruke tid på å pusse, gnikke og gnu på den i ledige stunder.
Selv hadde jeg aldri hatt sansen for motorsykler. Det ser altfor skummelt ut, og jeg tenkte ikke minst på hvor sårbar man er når man sitter på en motorsykkel. Anders var tydeligvis ikke av samme oppfatning. Det året jeg fylte 50 kjøpte han den første veteransykkelen. Jeg forsøkte meg med alle slags unnskyldninger da dagen kom hvor han spurte meg om jeg ville sitte på. Nei, det ville jeg slett ikke. En 50 år gammel dame med Parkinson hadde da vel ikke noe på en motorsykkel å gjøre? Han fikk allikevel lokket meg opp på sykkelen…. Og da var det gjort. Fra det øyeblikket jeg satte meg på, koste jeg meg skikkelig. Jeg var ikke redd, bortsett fra i krasse høyresvinger. Jeg var imidlertid ikke lei meg da han solgte sykkelen.
Men så, for et par uker siden, kom det altså en ny motorsykkel inn i livene våre. Anders pusset glad i vei og tok seg en tur i ny og ne. Men så kom spørsmålet jeg hadde fryktet; ville jeg bli med på en liten tur? Først sa jeg blankt «nei» og brukte alt av vondter og så videre som unnskyldning, og at jeg som nå var blitt 61 år var fryktelig stiv i kroppen av Mr. Parkinsons herjinger gjennom nesten 20 år. Jeg hadde virkelig veldige ryggsmerter, men tenkte jeg, den som intet våger, intet vinner.
Snart satt jeg på motorsykkelen til tross for at Mr. Parkinson forsøkte å forhindre det. Egentlig hadde vi ikke plass til han, men han tvang seg med. Det var med stor tilfredshet jeg kjente sykkelen skyte fart. Det føltes som jeg klarte å kaste av Mr. Parkinson underveis. Jeg merket ikke noe til han under resten av turen som gikk til Verdens Ende. Jeg var ikke redd, det var bare vidunderlig å føle på friheten og den friske lufta. Nå kunne jeg ikke lenger forstå den tidligere redselen for høyresvinger.
Det ble en veldig hyggelig tur – og behagelig. Den største faren sett fra mitt ståsted, var at jeg kunne sovne. Det var derfor viktig for meg å følge med på veien. Vel hjemme kastet Mr. Parkinson seg på sykkelen igjen. Jeg trodde han ble frakjørt tidlig på turen, men da jeg skulle gå av sykkelen, kastet han seg over meg med full tyngde og gjorde det vanskelig for meg å gå av. Men det ordnet seg.
Eksosrypebegrepet passer definitivt ikke på meg, gamle dama på 61, men det var en flott opplevelse og flere skal det bli. Og; det er aldri for sent å prøve noe nytt. Jeg glemte alt om sykdommen min underveis. Det var godt å kunne parkere Mr. Parkinson for en stund.