Så var endelig dagen kommet, vi skulle flytte inn i vår “nye”leilighet i Spania. Tingene våre stod på et minilager noen kilometer herfra. To små båser var fylt til randen og alt dette skulle nå flyttes fra lageret ved hjelp av en varebil vi hadde leid, og finne sin plass i skuffer og skap i vårt nye hjem. Leiligheten hadde vi allerede innredet i hodene våre flere ganger. Vi er dyktige til å flytte – har masse erfaring. Hjemme i Norge har vi flyttet flere ganger, og for siste gang da vi for 2 1/2 år siden flyttet til Nøtterøy. Vi stortrives på Nøtterøy.  Vi skal heller ikke flytte mer her i Spania. Godfølelsen kom umiddelbart da vi fikk se denne leiligheten som ligger i et populært område like nord for Torrevieja.

Den flotte La Mata-stranden

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Etter å ha tilbrakte natten hos kusina mi, var vi klare for den store flyttedagen.  Hun har leilighet et par steinkast oppe i gata her, og det skal bli fint å bo i nærheten av henne igjen. Formen var ganske grei. Mr. Parkinson hadde tydeligvis tenkt å spille på lag denne dagen. Ettersom dagen gikk, og mer og mer flyttegods ble plassert i den allerede overfylte stua, tok Mr. Parkinson et par steg frem. Han har et oppmerksomhetsbehov uten sidestykke!  Jeg satte ting på plass, og han dro dem ut igjen. Nå var gulvene i alle rom fylt opp, og fortvilelsen begynte å melde seg. Jo mer fortvilet jeg ble, jo mer frydet Mr. Parkinson seg over situasjonen. Mange ganger i løpet av dagen støtte jeg på samboeren min. Han og jeg var så slitne at vi gikk rundt som to zombier – vi bare gryntet ett eller annet da vi passerte hverandre. Orket ikke en gang å løfte blikket.

Vi fikk det meste på plass allerede det første døgnet. Det skal nevnes at vi hadde dyktige medhjelpere på plass og hver og en av dem fortjener en STOR TAKK! 

Fortsatt badetemperatur til å nyte.

Så hvorfor gjør vi dette? Vi sliter oss jo ut. Er det virkelig verdt det? Mange spør om formen er bedre når jeg er i Spania. Svaret overrasker de fleste. Formen blir ikke bedre av å være her, men jeg får en unik mulighet til å holde formen ved like. Tenk deg å bare kunne ta på seg joggeskoene og gå ut når som helst på året. Jeg kan gå eller sykle lange turer, svømme i bassenget og nå også i sjøen. Jeg velger selv om jeg ønsker å være hjemme i kulda, med snø og glatte veier. Men våren og sommeren tilhører vakre Norge. Oppholdstiden her i utlandet er begrenset for oss som ikke vil miste medlemskapet i folketrygden. Den er begrenset til 12 måneder, eller mer enn 6 måneder hvert år i 2 eller flere påfølgende år. Derfor velger vi oppholdstiden med omhu; vanligvis fra september til november, samt fra januar til april måned, altså de månedene det er kaldest og vanskeligst å bevege seg ute. I sommermånedene er det gjerne barna som benytter boligen.

«På kjøpet» får vi  også med oss innsikt og innblikk i det spanske hverdagslivet, vi må forholde oss til spanske leverandører av varer og tjenester og vi plukker opp litt spansk her og der. Samtidig synes jeg det er trygt å vite at vi har både venner, familie og tidligere kollegaer rundt oss her nede. Vi er i ferd med å etablere en ganske solid omgangskrets og det inviteres stadig til sosiale aktiviteter. Slik «tvinges» jeg til å være sosial. Det kan ellers være lett for oss parkinsonister å stenge oss inne. Det er synd for jeg har tro på at det er helsebringende å være sosial.

Når Mr. Parkinson herjer som verst med meg og ikke lar meg være i fred uansett hvor mye jeg bønnfaller han, har jeg det imidlertid best hjemme. Det er foreløpig sjelden at det skjer, så alt i alt lever jeg et godt og sosialt liv her i Spania.

For min del er det kun ett punkt som kan oppleves litt «problematisk» ved å bo her: hva hvis stimulatoren min stopper slik at jeg ikke får  de signalene til hjernen som som gjør at jeg kan bevege meg forholdsvis raskt? Da vil jeg eventuelt få det travelt med å komme meg hjem til Norge. Jeg forsøker å ikke tenke så mye på det som “kan” skje, og konsentrerer meg heller om å nyte oppholdet her.