Denne gangen må jeg bare skrive om noe som har opptatt tankene mine mye den siste tiden og som ikke egentlig handler om parkinson –  bare litt. Torsdag skjedde underet jeg har ventet på – jeg ble bestemor for første gang! Ventetiden har vært lang og jeg har ventet utålmodig, nesten like utålmodig som foreldrene.

Er det ikke underlig hvor mye man kan gå opp i et barn som ikke en gang er født eller som du ikke bærer frem selv? Hjertet har flommet over av kjærlighet helt siden den dagen jeg ble fortalt at jeg skulle få et barnebarn.

Det har vært lange uker og måneder. Jeg har fulgt med hele veien, og jeg gledet meg med de vordende foreldre da de dro av gårde til sykehuset. Det ble veldig spennende  timer, og endelig kom den glade nyheten: jenta var født, de var blitt foreldre og jeg bestemor! Det første glimtet av henne var på et bilde tatt like etter fødselen. Hun lå så trygt på sin mammas bryst. Ei vakker lita jente, en vakker mamma, et vakkert øyeblikk.

Nå ligger hun trygt i armene mine. Jeg ser ned på henne, og hun titter undrende opp på meg, som om hun lurer på hvem jeg er. Jeg hvisker stille at jeg er bestemor, at jeg er veldig glad i henne og at jeg lover å være her for henne. I samme øyeblikk som det er sagt, kjenner jeg Mr. Parkinson prikke meg på skulderen: «har du ikke lovet for mye nå?». Jeg skjønner jo at jeg ikke alltid kan være her for henne, men hun gir meg ny inspirasjon til å kjempe mot den motbydelige Mr. Parkinson, forhåpentligvis i mange år fremover. Jeg børster Mr. Parkinson vekk fra skulderen mens jeg sier: «bare vent så skal du se!».

Jeg kjenner en sterk trang til å beskytte henne, vil hun skal føle seg trygg og elsket. Bestemorshjertet smelter helt, og jeg holder ekstra godt rundt henne. Jeg begynner å studere henne, lar meg fascinere av dette «littfortidligfødte», dog så perfekte lille barnet. Ser på de fine detaljene, ørene, nesen, den søte munnen. Ser etter likhetstrekk med pappa’n hennes. De er der i fullt monn. Hun er svært lik pappa’n sin. Stolt betrakter jeg sønnen min når han med den største selvfølgelighet tar henne opp for å skifte bleie. Han er allerede en flink pappa som tar den nye, store oppgaven med den største seriøsitet og ro. Jeg er sprekkeferdig av stolthet.

Det er nesten vondt å gå derfra. Jeg lover å komme tilbake snart. Vi har knyttet bånd, babyen og jeg, tette bånd. Jeg vil så gjerne investere tid og kjærlighet i barnebarnet mitt. Mr. Parkinson er virkelig i det ondskapsfulle hjørnet i dag og minner meg på at jeg er både tregere og stivere enn før. Han har åpenbart ikke troen på meg. Jeg tar hans skepsis med knusende ro fordi jeg vet at uansett er kjærlighet det største og viktigste jeg kan gi henne. Den vil alltid være til stede.