Jeg er så heldig å ha to flotte svigerdøtre som inspirerer meg på ulike måter. Den ene inspirerte meg til å legge all frykt til side og kaste meg ut i ziplinen i Flåm forrige helg. Den andre inspirerte meg til å tenke over hva jeg tror er årsaken til at jeg etter nesten 20 år med Mr. Parkinson, fortsatt kan leve som om han ikke plager meg.
Setter sykdommen begrensninger for meg? Det har jeg faktisk ikke tenkt mye på tidligere, og svaret overrasker meg. Den setter foreløpig ikke noen begrensninger for meg, men det kunne den gjort dersom jeg ikke var så sta. Imidlertid velger jeg bort aktiviteter som kan påføre stimulatoren jeg har fått operert inn, skader. Den hemmer meg ikke. Dessuten er jeg treg og lite bevegelig i perioder, og da velger jeg bort de største «sprellene». Det betyr imidlertid ikke at jeg ikke kan.
En siste ting jeg velger bort er er å holde taler eller foredrag, hvilket falt meg ganske lett tidligere, og jeg elsket det. I dag unngår jeg det i redsel for å glemme ord. Men jeg kan det nok fortsatt. Til de fire barna mine vil jeg si at jeg nok skal heve meg over disse hemningene og holde tale for dere den dagen dere velger å gifte dere.
I disse dager skal jeg bli bestemor for første gang. Jeg gleder meg veldig og kan nesten ikke vente med å bli kjent med den lille. Men så sniker den lille tvilen seg inn. Vil Mr. Parkinson styre tiden jeg får være sammen med den lille. Får jeg, en bestemor som styres av Mr. Parkinson, slippe til? Stoler sønnen og svigerdatteren min på at jeg er i stand til å ta vare på et lite barn for en kortere periode?Jeg håper og tror det!
Jeg har alltid vært veldig aktiv og hatt 1000 jern i ilden samtidig. Jeg skriver, leser, strikker, fotograferer, lager fotobøker, lager korte filmer, går turer nesten daglig, sykler lange turer og er hypersosial. Jeg trives godt med min livsstil, men jeg må innrømme at den medfører litt stress. Jeg vet at stress ikke er heldig for meg, og at Mr. Parkinson jubler over mitt aktive liv. Det blir litt lite søvn, men allikevel velger jeg å leve livet slik jeg best trives med det.
Jeg skriver ikke dette for å hovere overfor andre som har diagnosen og som har det tungt og sliter i hverdagen. Jeg vil heller ikke anbefale andre denne livsstilen som etter boka er høyst ufordelaktig, men for meg fungerer den altså fint. Det handler om å bli sett og verdsatt for den jeg er og ønsket og behovet for å leve et mest mulig «normalt» liv. Og ikke minst handler det om trivsel. For meg er det nøkkelen til et godt liv. Kanskje kan jeg få noen til å tenke i litt nye baner? Målet er først og fremst å bevisstgjøre meg selv på hvor heldig jeg er. For ja, jeg er heldig! Istedenfor å klage og syte blant annet over smerter, treghet og stivhet, vil jeg forsøke å snu fokuset mot alt jeg er i stand til å gjøre. Jeg vet at en dag kan jeg ikke lenger velge..
Så bra stå på. Det dummeste vi med mr.parkinson gjør er å sette oss ned og slutte å leve. Den er jo med hver dag i hodet, men på gode dager glemmer jeg det, for da gjør det det samme som jeg bestandig har gjort. Stå på du er et forbilde:)
Ja, så det skal vi absolutt ikke. Jeg synes det beste middelet mot denne plagsomme herren, er å overse han! Han fortjener ikke vår oppmerksomhet.
Fy søren så bra .
Det er som jeg kjenner meg igjen.
Følger hjertet og hva det har lyst til og de fleste dagene er bare helt herlig med mange utfordringer.
Ja, jeg har i hvert fall lykkes med det, og det skjønner jeg du også har. Tror det gjør oss godt å gjøre ting som er lystbetont og som gir energi. Stå på😍