Som ung mamma med fire barn med totalt 8 år mellom, husker jeg at jeg av og til tenkte at når barna blir voksne vil jeg få et hav av tid. Det var travle tider da. Alle fire skulle selvsagt ha sin individuelle oppfølging. De skulle ha oppmerksomhet, trøst, kos, leksehjelp m.v. Så kom årene hvor de hadde i gjennomsnitt to aktiviteter hver. Hos oss var fotball, bandy og turn det gjeveste, for ikke å glemme korpset. Jeg har selv en bakgrunn fra både skolekorps og «voksenkorps» og hadde så mange positive erfaringer derfra at jeg valgte å lukke ørene for alle som mente noe om tidkrevende loppemarkeder, julemesser osv.

Det viste seg å bli fine år i korpset. Alle barna var med i en kortere eller lengre periode. Når interessen var så stor fra barnas side, var det lett å la seg sluke til frivillig arbeid. Engasjementet ble stort både når det gjaldt loppemarkeder og julemesser. Det var mye jobb, men du verden så moro!

En annen viktig «oppgave» var å ta vare på vennene mine.  Det var selvfølgelig bare hyggelig men samtidig  tidkrevende. I tillegg reiste jeg en del i jobben min og fikset mye av oppussing og vedlikehold av vår enebolig og hage selv.  Jeg var også nøye på å holde orden i huset. Noen mente nok at jeg hadde støv på hjernen.

Nå som barna er voksne og vel så det kan jeg bekrefte at jeg tok feil. Det ble ikke slik. Jeg har ikke et hav av tid. Hva skjedde? Hvor ble tiden av? Var jeg egentlig skikkelig til stede i mitt eget liv den gangen? Ble øyeblikkene slukt av alle oppgavene, eller skyldes det ene og alene parkinsondiagnosen jeg fikk da jeg var 44?

Svaret er nok en god miks av flere ting. Uten å være det bevisst har interessene endret seg og og det samme gjelder kroppen og tempoet. Dagene kan synes lange, men ting tar mer tid. Alderen i seg selv gjør en langsommere og en tenker heller ikke like raskt.

Og ikke minst har Mr. Parkinson kommet inn i livet mitt. Det endret livet mitt radikalt. Minstemann var 12 år da jeg fikk diagnosen. Akkurat da jeg skulle begynne å leve litt selv igjen! Jeg var ikke veldig preget de første årene, men sykdommen ble allikevel brukt mot meg i ulike sammenheng. Nå ble det viktig for meg å trene og det krevde sin tid. Dagene ble enda travlere med Mr.Parkinson i livet mitt.

Allikevel ville jeg forsøke å henge med på galoppen. Samfunnet krever sitt og det er forventninger til oss om at vi skal være superforeldre og superbesteforeldre, reise og være verdensvante, være beleste og følge med i nyhetsbildet, være velutdannede og effektive på jobb, være sosiale, ha interessante hobbyer, ha en striglet bolig m.v.

Vi lever rett og slett i en travel tid – en tid med mye press og stress. Selvom vi som voksne ikke er fullt så opptatt av å være perfekte lenger, føler mange av oss på andres forventninger, eller det vi tror er andres forventninger, og vi stiller litt for store krav til oss selv. Jeg tror at denne settingen bidro til at Mr. Parkinson rett og slett flyttet inn til meg.

Naturen byr på mange fine opplevelser og øyeblikk.

I denne verdenen faller nok mange med meg av lasset, og det er nok årsaken til at stadig flere opplever å bli deprimerte og møter veggen. En dag kjente jeg utmattelsen komme og det sa stopp. Jeg som var fulltidsarbeidende kvinne med travel jobb og fire barn, var prototypen på en deprimert person. Den diagnosen har jeg alltid tenkt var litt overdrevet. Jeg mener det går an å være utslitt uten å være deprimert, men det er et annet tema.

Det viktigste du kan gi deg selv er glede og lykke, og ja, det krever innsats og at du slakker litt på kravene til deg selv. Forsøk å ikke bekymre deg for ting du ikke får gjort noe med og for alt som ikke blir gjort. Vær til stede i ditt eget liv, her og nå.

Det siste er særlig viktig for meg. Ikke tenke for mye fremover, ikke leve bare for morgendagen. Jeg forsøker å leve for dagen i dag. Min snille og gode samboer har den nydelige egenskapen at han alltid gleder seg til noe. Forstår så godt hva han mener og det er så flott, men av og til spør jeg: «Er du ikke fornøyd med å være akkurat her og gjøre akkurat det du gjør nå da?»

Husk at livet det er her og nå – i akkurat dette øyeblikket. Kjenn etter hvordan du har det. Det er en fin øvelse å gjøre noen ganger i løpet av en travel dag. Ikke hig etter noe hele tiden men vær til stede i ditt eget liv  – nå!