Jeg befant meg brått i sentrum av en boksekamp. Slagene haglet og de traff meg med full styrke overalt på kroppen. Til slutt ble smertene så uutholdelige at jeg ikke orket å ta imot flere slag. Jeg hørte meg selv skrike: «stopp!!!»
Jeg så meg forvirret rundt i mørket og innså raskt at jeg hadde drømt. Boksekampen var ikke reell, men det var derimot smertene. Jeg følte meg skikkelig mørbanket, akkurat som i drømmen, eller marerittet. Slik er det nesten hver morgen. Mr. Parkinson elsker å påføre meg smerter.
Smerter var for meg blant de symptomene som jeg, før jeg ble syk, ikke ante følger parkinsondiagnosen. Jeg leste mye om Mr. Parkinson og om hvordan den ondsinnede mannen mest sannsynlig ville påvirke livet mitt de neste årene, men jeg orket ikke forholde meg til hvordan han ville påvirke meg langt frem i tid. Jeg hadde lest at det er mange varianter av sykdommen og forskjellige forløp. Derfor konkluderte jeg med at jeg ikke ville lese om alle symptomene jeg mest sannsynlig ikke ville få, men heller konsentrere meg om de jeg allerede hadde.
Jeg følger litt med på forskningen som skjer på området, særlig i Norge. Ikke så mye fordi jeg tror at forskerne finner løsningen på parkinsongåten i min levetid, men jeg har fire barn som er i risikogruppen sammen med mange andre unge mennesker. Det ville vært en stor lettelse å vite at man i fremtiden kan forhindre at sykdommen utløses.
I boken «Ha deg vekk, Mr.Parkinson» som jeg ga ut i 2019, forsøker jeg å redegjøre for hvorfor jeg tror nettopp jeg har fått denne alvorlige sykdommen. Jeg siterer: «Jeg har mange tanker rundt dette spørsmålet. Bakgrunnen min, psykiske belastninger og stress er en del av dette bildet, i tillegg til at sykdommen er arvelig.» Det er neppe en tilfeldighet at så mange jeg kjenner med diagnosen har en bakgrunn preget av sterke hendelser. Det handler om annen alvorlig sykdom, samlivsbrudd og annet dyptgripende. Det er gjort noe forskning på dette og endelig har jeg fått «medhold i» at det er en sammenheng. Jeg er mer usikker på om det er selve årsaken til sykdommen, eller om det utløser sykdommen. Dette er definitivt et område det burde forskes mye mer på.
Jeg har også reflektert litt over hvordan stress påvirker de kognitive vanskene som følger av sykdommen. For meg er det viktig å være godt forberedt – i alle situasjoner. Er jeg ikke det, kjenner jeg at stresset tar meg. Da går jeg bare rundt meg selv og klarer ikke gjøre noe konstruktivt.
Foreløpig står parkinsongåten uløst. Det finnes ingen kur. Det eneste vi vet hjelper, er trening. Medisinene som finnes er ganske effektive, men bivirkningene er dessverre mange. Tenk om forskerne kunne løse gåten!
