Fy Søren for en lang, kald, snørik og forblåst vinter! Da vi flyttet til Færder for 3 år siden, fikk vi vite at det var ganske milde vintre der. Det var jo ypperlig for en med Parkinson, tenkte jeg. Sykkelstiene lå der så innbydende, og de så ut til å gå i alle retninger. Det gjorde de også, men det er ikke så mange månedene de kan anvendes, dersom man skal være forsiktig. Jeg prøver å være forsiktig, men er litt klumsete, så det skjer ett og annet uhell.

Første gang jeg hadde et uhell (etter at jeg flyttet til Færder, vel å merke), var for tre år siden. Tenk! Jeg hadde ikke en gang startet på sykkelturen!  Jeg stod klar til å sykle ned den bratte bakken fra huset vårt. I det jeg skal til å sette utfor, glefser Mr. Parkinson inn i øret mitt: «Du tør ikke!» Denne gangen var jeg dum  nok til å høre på han. Jeg var på vei av sykkelen for å trille ned bakken, da Mr. Parkinson ga meg et lite dytt. Dermed veltet jeg uelegant over til siden. Jeg tok meg hardt for med armen, hvilket medførte at den gikk i «tusen knas». En annen gang skulle jeg krysse veien i fotgjengerfeltet, vel vitende om at jeg burde ha gått av sykkelen. Det kom en bil litt oppe i veien og dermed fikk jeg det travelt. Det hjalp ikke at Mr. Parkinson pushet på meg. Det endte med at jeg veltet i fotgjengerfeltet. Foten, eller rettere sagt sykkelskoen, hang fast i pedalen. Så der lå jeg så lang jeg var og kom meg verken opp eller ned. Jeg noterte meg at Mr. Parkinson lo sin hese, ondskapsfulle latter.

Nå var vi endelig på vei til Alicante med Ryanair, ett av de nye flyene heldigvis. Det kan være særdeles slitsomt å fly med dem, men denne gangen var vi heldige og fikk seter med ekstra benplass. Jeg hadde blodpropp i lungene for noen år siden, og jeg er skeptisk til å sitte så trangt at det nesten er umulig å røre på bena. Nå gikk flyturen som en drøm.  Vel fremme i Alicante ringte vi selskapet som tar hånd om bilen vår når vi er i Norge. 5 min etter ble vi hentet og kjørt dit bilen vår står parkert..

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Vi ble møtt av «norsk sommervær», 19 grader, sol og temmelig sterk vind. Nå hadde vi vinket farvel til vinteren for siste gang denne sesongen. Endelig kunne vi starte på den 30 min lange kjøreturen ned til Torrevieja. Det var bare Mr. Parkinson som ikke uttrykte noen form for glede over å være tilbake i Spania. Sol, varme og lange treningsturer er det verste han vet.

I skrivende stund har vi bare vært her i 5 dager. Jeg har i løpet av de dagene rukket å gå nesten 2 mil, sykle 2,5 mil og trene styrke. Variert og fin trening. Mr. Parkinson ville heldigvis ikke være med på treningssenteret for å trene styrke, men  på den første sykkelturen var han definitivt til stede og viste meg sitt sanne jeg.. Det var som om han trakk meg bakover da jeg startet på den siste, tunge motbakken. Jeg ville opp, men han trakk meg ned igjen. På gåturen med Tjukkasgjengen, forsøkte han sannelig å spenne bein på meg, men heldigvis klarte jeg å unngå noe som kunne blitt et stygt fall.

Konklusjonen på oppholdet her i Spania så langt, er at Mr. Parkinson er etter meg over alt, og i stadig større grad, men jeg klarer til dels å gå og sykle fra han. Jeg må imidlertid holde et raskt og jevnt tempo og unngå å stoppe opp.