Selv ikke et nesten 20 år langt bekjentskap (ikke vennskap) med Mr. Parkinson, skal hindre meg i å leve ut de drømmene jeg fortsatt har.
I helgen besøkte jeg stedet der svigerdatteren min vokste opp, Aurland. Stedet ligger uvirkelig vakkert til nesten innerst i Nærøyfjorden, omkranset av majestetiske fjell og turkis vann. Det er et privilegium å bli guidet rundt av ei som kjenner bygda si ut og inn, og som kjenner både til turistattraksjonene og til annet den vanlige turist ikke vet om. En av de virkelig store, og godt besøkte turistattraksjonene befinner seg i nabobygda Flåm. En tur med Flåmsbanen er et must når man befinner seg i det området.
Aurland, med Flåm innerst i fjorden.
Vi kunne selvsagt gjort som de fleste andre; enten tatt toget tilbake til Flåm eller syklet rallarvegen. Men det finnes flere alternativ og ett av dem er ziplinen. Ziplinen er nordens lengste med sine 1381 m, og det tar 1,5 min. fra du setter utfor til du er trygt på bakken igjen. De siste dagene hadde jeg tenkt mye på om jeg skulle våge å ta ziplinen til tross for min ikke ubetydelige høydeskrekk og for ikke å snakke om alderen og diagnosen min, parkinson. Joda, jeg var fast bestemt på at dette ville jeg forsøke.
På vei oppover de flotte og bratte fjellene fikk jeg små glimt av ziplinen. Det så skikkelig skummelt ut der folk kom seilende høyt over bakken. Vel, den første gang jeg satte meg (riktig nok bak) på en motorsykkel var jeg 50 år. Nå er jeg 60 og jeg ønsker ikke angre på alt jeg ikke har gjort den dagen det er for sent.
Toget fortsatte sin ferd oppover fjellet og kom stadig nærmere målet. Jeg kjente at Mr. Parkinson prikket meg på skulderen. Han hadde visst ikke lyst til å prøve ziplinen. Jeg skulle ta den uansett – med eller uten Mr. Parkinson. Jo nærmere målet jeg kom, jo ivrigere ble jeg. Samboeren min, som har mer høydeskrekk enn meg, ville til min store glede dele denne opplevelsen med meg og var også fast bestemt på å gjennomføre. Det imponerte meg stort.
Ble spent grundig fast og følte meg helt trygg.
Vel oppe så vi de to foran oss bli sendt utfor kanten. Før vi fikk på oss nødvendig sikkerhetsutstyr, måtte vi skrive under på et skjema hvor det stod at om vi bl.a. hadde lunge,-, hjerte-, rygg- eller nakkeproblemer, måtte vi selv vurdere om det var forsvarlig å ta ziplinen. Jeg skrev under uten å nøle. Etter å ha fått på sikkerhetsutstyret, en sekk som ble festet rundt både armer og bein, ble jeg geleidet bort til kanten og satt i posisjon til den stupbratte og raske ferden i 100 km/t, 300 m over bakkenivået. Like før vi skulle slippes løs kom en av de ansatte bort til meg og spurte på tull «om jeg hadde noen siste ord».
Ikke noe å si på utsikten.
Mr. Parkinson var nok atskillig reddere enn meg. Han stod nemlig igjen på toppen da jeg startet på den ville ferden nedover dalen. Du verden så gøy det var. Vi var frie som fuglen. Etter å ha rast nedover det første stykket, ble tempoet senket betydelig og vi kunne se oss rundt i den vakre dalen. Den var et vakkert skue der ovenfra. Turen gikk bare så altfor fort, og snart ble vi tatt imot på endestasjonen. Min første tanke var at dette hadde vært en fantastisk opplevelse som jeg gjerne vill gjentatt der og da.
Sønnen og svigerdatteren min kom ned like etter oss. De hadde tatt ziplinen før, og ble spurt om de ville sitte baklengs, hvilket de takket «ja» til. De hadde også hatt en fantastisk tur nedover. Glade, lettet og litt imponerte over oss selv, startet vi vandringen nedover dalen.
Først etter flere kilometers gange innhentet M. Parkinson meg. Da hadde han ikke vært i tankene mine på lenge, men han var ikke så krevende som før. Han skammet seg nok over at han ikke våget å bli med ziplinen.
