I mitt forrige blogginnlegg skrev jeg at Mr. Parkinson, som jeg har kjempet mot i nærmere 20 år, dessverre hadde funnet sin overmann, og at kampen mot denne nye og langt skumlere fyren, var en kamp jeg ønsket å utkjempe på egen hånd. Men så har det skjedd ting som inspirerer meg til å tenke nytt og ville dele dette med dere lesere. Den skumle fyren er Mr. Kreft. Det er mange typer Mr. Kreft,  og han som plager meg er blant de verst tenkelige. Mr. Kreft ble oppdaget under min siste reise til Spania.

Etter å ha vandret oppe om nettene natt etter natt for noe fastlegen min hadde ment var muskelsmerter som følge av Parkinson, brøt jeg til slutt sammen og ble sendt til et privat sykehus i Torrevieja. Dagen etter kom en lege inn på rommet mitt og fortalte meg ganske enkelt at jeg har kreft, uten at samboeren min var til stede. Etter hvert fikk jeg vite at jeg har kreft med spredning. I 9 døgn lå jeg på sykehuset der før forsikringsselskapet fikk ordnet med hjemreise til meg. I mellomtiden ble ingen ting gjort med unntak av at jeg ble satt på morfin. Jeg fikk vite at forsikringsselskapet kunne dekke reise for to av mine nærmeste til Spania. Med fire barn fant jeg det umulig å skulle velge to av fire barn, ikke minst i den situasjonen jeg var. Forsikringsselskapet ventet på medisinsk rapport fra sykehuset og ville ha meg raskest mulig hjem, sikkert fordi det kostet å ha meg liggende der.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det å få barna mine ned til meg var veldig verdifullt. Vi snakket om alt; om fremtiden, hva hvis…., og mye, mye mer. De kom til sykehuset midt på natta etter å ha snudd seg rundt for å ordne med billetter og opphold. Er så glad for den muligheten. Jeg må også berømme og takke mange av mine venner i Spania som tilbrakte mye tid sammen med meg. De kom med pizza og tok seg virkelig godt av meg. Maten på sykehuset var ikke stort å skryte av.

Samme dag som alt var ordnet med transporten hjem, fikk barna mine ordnet med flybilletter på et rutefly på første rad. De hadde en fin reise hjem med god plass til beina. Turen tok 3,5 time. Jeg skulle på den verst tenkelige turen som endte med å vare i 20 timer.  Med på turen var samboeren min, en intensivsykepleier og heldigvis en pose med smertestillende av ett eller annet slag. Første etappe var sykebil til Valencia, en tur som tok 2,5 time. En helt grei tur, men jeg kunne jo nesten vært hjemme allerede om jeg hadde reist sammen med barna mine. Så skulle vi videre til Frankfurt og det store marerittet begynte. Jeg, med kreft i skjelettet, ble lagt på en båre av hardplast og heist oppunder taket/aircondition. Jeg skulle ut på en flytur på 2,5 time og skjønte ikke hvordan jeg skulle holde ut. Allerede nå begynte smertehelvetet. Da vi endelig ankom Frankfurt, ble jeg kjørt rundt på flyplassen i 20 minutter til noe vi var blitt lovt skulle være et Medicalroom. Det var så absolutt ikke det. Det vi kom til var et stort kontor med et skap med litt vann og kake. Smertene begynte å bli uutholdelige. Samboeren min påpekte overfor intensivsykepleieren at det måtte være noe galt fordi det ikke minket i posen med smertestillende. Selv var jeg helt slått ut av tanken på at jeg skulle tilbringe hele 6 timer der med voldsomme smerter. Flere ganger påpekte samboeren min at jeg nok ikke fikk smertestillende. Noe var galt. Etter 6 timer ble jeg på nytt heist opp under taket på flyet som skulle ta oss til Gardermoen.

Jeg led meg gjennom nye 2 timer og klarte bare å tenke på noe jag anså som redningen; sykebilen som ventet på Gardermoen. Skuffelsen var enormt stor. Det var ingen sykebil, men en Røde Kors-bil. Ære være de frivillige som stiller opp gratis og utfører tjenester for sykehusene, men for meg innebar det nok en lang tur uten noe som helst medisinsk utstyr. Intensivsykepleieren hoppet av på Gardermoen og anså oppdraget sitt som utført. Pasienten forlot hun uten noen videre undersøkelse. Turen fra Gardermoen til Tønsberg midt på natta viste seg å ta hele 3 timer og inneholdt både asfaltarbeid og to lange omkjøringer. Mange ganger spurte jeg samboeren min hvor langt det var igjen. Smertene var så uutholdelige at jeg trodde jeg skulle dø der og da.

Endelig ankom vi sykehuset. Det første som ble konstatert var at nåla i hånda mi var bøyd og at jeg sannsynligvis  ikke hadde fått noe smertestillende under reisen. Posen var fortsatt like full!!!!! Lettelsen min da jeg kom frem var helt utrolig. Jeg ble lagt på isolat, fikk endelig smertestillende og fikk sove. Til sammenligning hadde barna mine hatt en fin tur og hadde allerede vært hjemme i flere timer. Jeg kunne faktisk ha reist på vanlig rutefly med smertestillende,  i verste fall,  men aller helst med pasienttransport. Denne reisen kan jeg ikke la gå upåaktet hen overfor forsikringsselskapet.