Hvordan er det med deg og din selvtillit? Er du som mange av oss som ikke nødvendigvis har all verdens selvtillit eller hvor selvtilliten er situasjonsbetinget?

En god venninne brakte dette temaet på banen i dag, åpenbart fordi hun mener at jeg fremstår som selvsikker fordi jeg stadig sier «ja» til nye utfordringer. Jeg gjør med andre ord ting hun ikke våger å gjøre, men fra mitt ståsted virker det som hun er den som besitter selvtilliten av oss to. Underlig! Dette er et tema som jeg synes er så interessant at jeg MÅ skrive om det. Samtidig ser jeg Jakob Ingebrigtsen løpe 1 engelsk mil under Diamond league. Han målsetting for dette løpet er inter mindre enn å sette ny verdensrekord. Han ser ut til å være proppfull av selvtillit, men er han egentlig det? Det er det vel bare han som vet. Poenget mitt er at det ikke alltid er slik det ser ut til å være.

For å ha den samme oppfatningen av begrepet «selvtillit» har jeg slått opp Wikipedias definisjon av begrepet: «selvtillit er individets tiltro til sin evne til å prestere». Videre: «Det kan handle om arbeid, skole eller sosiale sammenhenger. Selvtillit kan variere fra dag til dag og kan endres gjennom bekreftelse utenfra, eller også endres under for eksempel alkoholpåvirkning. Selvtilliten kan trenes opp».

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hvorfor er det slik at noen HAR en god porsjon selvtillit, og således befinner seg på toppen av «selvtillitsskalaen», andre befinner seg andre steder på skalaen, mens atter andre fullstendig mangler selvtillit? At dette først og fremst henger sammen med barne- og ungdomstidens opplevelser av mestring, og ikke minst hvordan våre foreldre oppdro oss, er utvilsomt. Positive tilbakemeldinger og ros bygger opp et barns selvtillit og selvfølelse, mens negative tilbakemeldinger og kritikk, gir motsatt effekt. Å rose barnet uhemmet uten at det er en reell grunn til det, mener jeg kan medføre at barnet blir sensitivt for kritikk. Barnets selvfølelse kan etter mitt syn, bli for høy slik at det kan bli vanskelig å møte den virkelige verden, en verden som kan oppleves som kald, kritisk og lite beskyttende.

«Alle» synes å ha en god porsjon selvtillit…

Andres oppfatning forundrer meg. Som barn var jeg usedvanlig sjenert og selvtilliten og selvfølelsen kunne utvilsomt vært bedre. Noe bedre ble det etter hvert som jeg ble eldre. Gjennom utdanning og jobb fikk jeg et puff i riktig retning, men veien foran meg var fortsatt ganske lang. Etter mange år med 4 små «våknet» jeg en dag og bestemte meg for at jeg skulle ta de utfordringene som bød seg. For meg var den beslutningen av stor betydning, fordi den innebar at jeg stadig overbeviste meg selv om at jeg kunne fikse det meste. Det innebar ikke at jeg struttet av selvtillit, men at jeg i det minste følte en viss grad av mestring. Ovenfor skriver jeg at selvtilliten kan trenes opp, og det er akkurat hva jeg gjorde. Det begynte med undervisning på etatsskolen for nesten 20 år siden.

Da jeg skulle undervise for første gang, var jeg så nervøs, at jeg i ettertid ikke kan huske å ha krysset dørstokken inn til undervisningsrommet. Men etterpå steg selvtilliten noen hakk; det gikk jo veldig bra. Jeg fikk stadig mer spennende oppgaver, hvilket innebar mer ansvar og det å stå foran et stadig større publikum –  både på jobb og privat.

Etter at jeg fikk diagnosen Parkinson har jeg fortsatt på den samme stien, om enn på en litt annen måte og med de utfordringene sykdommen medfører  At jeg nå er 100 % ufør, må jeg innrømme påvirker selvtilliten negativt. Dette leder tilbake til begynnelsen av innlegget. Jeg takker «ja» til de fleste forespørsler; fra å bli intervjuet på en scene foran et hav av mennesker til å blottlegge meg gjennom bloggen min hvor jeg forteller om hvordan sykdommen påvirker meg.. Det betyr ikke at jeg er proppfull av selvtillit, men heller at jeg VIL opplyse om sykdommen og de utfordringene den medfører. Jeg VIL formidle hvordan det er å leve med Parkinson og jeg VIL vise verden at vi ikke er noen «skrullinger». Tvert i  mot! Mitt inntrykk er at mange i min situasjon er dyktige, aktive (kanskje litt for aktive?) mennesker med krevende jobber og 1000 jern i ilden. Mennesker som har levd interessante og sosiale liv, som helt ut av det blå, blir rammet og som må lære seg å leve, og helst akseptere, et liv med begrensninger. For meg er det også viktig å «promotere» Parkinsonoperasjonen (DBS) som en alternativ behandlingsform overfor andre med Parkinson. Tror ikke selvtilliten er helt på topp, nei,  jeg velger heller å si at jeg har blitt voksen og uredd.

DU kan jo tenke  på det neste gang du er sammen med en gruppe personer. Den som snakker mest og er mest høyrøstet, viser det at vedkommende er proppfull av selvtillit? Og hva med personen som ikke sier så mye? Til syvende og sist betyr det ingen ting hva andre tenker og synes. Det viktigste er hva du føler inni deg.

Det ble for øvrig seier, men ingen verdensrekord på Jakob Ingebrigtsen, et resultat jeg synes han uansett skal være veldig fornøyd med. Er litt usikker på hva han selv synes. Undrer på om hans selvtillit fikk en liten knekk….