Nå skal jeg snart ta dere med tilbake til dagen da jeg ble innlagt på sykehuset i Torrevieja. Først vil jeg forsøke å besvare et spørsmål jeg har fått relativt ofte etter at jeg valgte å være åpen også om kreftdiagnosen. Det har vært vanskeligere å være åpen om kreftdiagnosen enn om Parkinson, og jeg har måtte gå noen runder med meg selv. Men konklusjonen er at dersom noen kan lære noe av dette, er det verdt det. Spørsmålet handler om hvordan Mr. Kreft og Mr. Parkinson fungerer sammen. Hvem er sterkest, hvem dominerer og hvordan påvirker de hverandre? Det er egentlig veldig enkle spørsmål å besvare. Det er utvilsomt Mr. Kreft som er den sterkeste fordi han ofte har et dødelig utfall. Heldigvis er det krefttyper i dag hvor helbredelsesprosenten er nær 100. Det gjelder dessverre ikke min diagnose og utfallet er oftest dødelig. Ikke minst er den vanskelig å oppdage. På dette området har forskningen ikke kommet så langt. For øyeblikket er han og jeg uadskillelige. Jeg kan knapt gå to skritt uten han. Det er først og fremst fordi vi faktisk henger fysisk sammen. Til enhver tid bærer jeg på en smertepumpe. Jeg pleier å omtale den som «vennen min». Smertepumpen inneholder morfin. Den pumper ut morfin med jevne mellomrom, og per i dag gir den meg et smertefritt liv samtidig som den innbærer hindringer. Dersom den svikter kommer smertene raskt. Da er det hjemmesykepleien eller sykehuset som gjelder. Jeg har vært veldig heldig med den og det har kun sjelden oppstått problemer. Før pumpen ble det forsøkt blant annet Fentanylplaster, men etter to runder hvor det holdt på å gå helt galt og jeg måtte få motgift, ga legene det opp.
De fleste lever et helt greit liv med Parkinson og jeg synes ikke kreftdiagnosen har endret på det. I natt hadde jeg et fall. Fallet vil jeg tilskrive Mr Parkinson. I perioder kan jeg være veldig urolig og ha dårlig balanse. Finmotorikken er også rammet og jeg sliter stadig med å skrive, spesielt på telefon. Ipad går greit, men å skrive for hånd, går ikke. Jeg har en helt uleselig håndskriftog, at selv om Mr. Parkinson plager meg mer og mer, er plagene såpass små at Mr Kreft med sitt dødelige utfall, rager langt over Mr. Parkinson.
Den 3. juni i år ble jeg altså innlagt på det spanske sykehuset. Det ble ikke tatt flere prøver utover røntgen og blodprøver. Tror nok at legene rimelig raskt fant ut at smertene ikke kunne tilskrives noe muskulært. Dagen etter kom en lege inn på rommet mitt. Det var lett å forstå at han hadde et alvorlig budskap å formidle. At jeg kunne hatt behov for å ha Anders hos meg, var det ingen som tenkte på. Med få ord sa han rett ut at jeg hadde fått kreft og at det var alvorlig. Deretter reiste han seg og gikk og overlot meg til meg selv. Jeg kastet meg over telefonen og ringte til Anders. Han ble like sjokkert som meg og vi gråt noen tårer begge to. Der og da bestemte vi oss for at dette skule vi klare. Jeg ble koblet til smertepumpe med morfin. Slik ble jeg liggende frem til jeg kunne reise hjem 8 dager senere.
Dagen etter kom den samme legen tilbake og da var Anders heldigvis på plass. Denne gangen kunne han formidle at det ikke «bare» var kreft, men at den hadde spredt seg til flere organer. Jeg må innrømme at jeg kjente litt på håpløsheten da. 8 dager senere og masse besøk av gode venner og ikke minst av barna mine, kunne jeg endelig reise hjem. Dersom jeg hadde visst hvordan hjemturen ville bli, hadde jeg neppe sett frem til den. Men til venner og familie som var der for meg; for noen flotte, gode personer dere er som gjorde denne vanskelige tiden så fin til tross for at det er den vanskeligste tiden jeg har vært igjennom!
