Mr. Parkinson hater å gå tur. Jeg elsker det! Generelt hater han alt som gjør meg godt. Da blir han bare en skygge av seg selv, han som elsker å være i rampelyset.

Hver onsdag møter vi «Tjukkasgjengen» i sentrum av Torrevieja. Jeg kjenner ikke helt forhistorien til denne flotte gjengen med det velklingende navnet, men det er grunn til å tro at den i sin tid ble initiert av selvutnevnte «tjukkaser» som ønsket å gå av seg noen kilo. Men det vet jeg altså ikke. Uansett har jeg ikke sett spor av tjukkaser på turene våre ut over enkelte vi møter på vår vei. Det er virkelig en flott gjeng. De fleste er pensjonister, og noen er uføre. Ikke sjelden utveksler vi erfaringer med ulike diagnoser mens vi går. Jeg vet det vil kunne oppfattes negativt av noen, men disse samtalene tilfører ny kunnskap samtidig som vi blir bevisste på at vi ikke er alene om å ha en tøff hverdag.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

På vei til møteplassen, passerer vi som regel disse totempælene.

Mr. Parkinson liker selvsagt ikke mine nye venner, men han må være med enten han vil eller ikke. Skulle gjerne ha bortplassert han, og forsøkene på det har vært mange. De mange tusen treningstimene jeg har investert i helsen min, er de beste og mest nyttige forsøkene jeg gjort. Fortsatt har jeg ikke store problemer med å gå.

Gåturen begynner. Jeg ser at Mr. Parkinson raskt blir liggende et godt stykke bak meg. Han er visst i dårlig form i dag, Mr. Parkinson. Jeg fryder meg litt, men bare inni meg. Viser det ikke. Turen som går langs sjøen til Punta Prima og tilbake, måler totalt en drøy mil. Litt avhengig av hvordan man kommer seg frem og tilbake til møtepunktet, kan turen fort måle 1,3 – 1,5 mil. Noen faller av underveis og avslutter turen, og andre blir sittende og vente til gjengen kommer tilbake.

Herlig å gå langs strendene.

Det gjør dessverre ikke Mr. Parkinson. Som den plageånden han er, tar han meg igjen litt over halvveis, og bedyrer at han ikke har tenkt å gi seg, nei. Vel, da må jeg gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg går og går, nå med mer bestemte skritt. Da observerer jeg nok en gang at Mr. Parkinson sliter med å holde følge. Idet jeg i tillegg øker tempoet, vinker jeg han farvel. Jeg er langt foran da vi når restauranten hvor vi pleier å innta vår velfortjente felles lunsj.

En god stund senere dumper Mr. Parkinson sliten ned på stolen ved siden av meg. Han er irritert på meg fordi jeg lot han gå bakerst i ensom majestet. Etter å ha inntatt lunsjen, straffer han meg ved å klenge seg på meg det siste stykket til vi kommer hjem. Alt i alt har det vært nok en fin tur med «Tjukkasgjengen» hvor Mr. Parkinson har vært lite synlig. En stor takk til alle dere som deltar på disse turene, foruten Mr. Parkinson selvsagt.