For to år siden begynte en ny fase i livet for samboeren min og meg. Han gikk av med førtidspensjon (AFP). Selv ble jeg ufør fem år tidligere. Vi så begge frem til at han skulle gå av, men av noe ulike grunner.
Vi har vært sammen i nesten 11 år nå. Da vi møttes hadde jeg hatt diagnosen i 4 år og sykdommen enda noen år. En bekjent, som også har Parkinson, sa hun var overrasket over at jeg hadde fått meg kjæreste etter at jeg fikk diagnosen. Det synes jeg er en trist holdning, som om vi som har Parkinson ikke er verdt noe!
Parkinson plager meg. Mr. Parkinson er nådeløs. Han tar over livet mitt mer og mer til tross for at jeg iherdig kjemper i mot. Det skaper bekymring og frustrasjon, men jeg nekter å la meg overmanne, jeg skal fortsette å kjempe imot. Sykdommen kunne fort ha ført til at samboeren min og jeg hadde glidd fra hverandre, men heldigvis er det heller slik at den har knyttet oss tettere sammen. Jeg er klar over at jeg er heldig, for det kan være krevende å leve sammen med en med Parkinson. Jeg var på julebord med tidligere kollegaer forleden dag, for øvrig også min samboers tidligere kollegaer. Det var ikke få ganger jeg fikk høre hvor heldig jeg er som har verdens mest omsorgsfulle samboer. Det er jeg selvsagt veldig takknemlig for, og jeg vet jo at jeg har det, men tenk om i hvert fall en hadde sagt at også samboeren min er heldig som har meg!
Hvor heldig jeg er, fikk jeg en påminnelse om her om dagen. Vi var på snarvisitt hos ei venninne som allerede hadde ei venninne på besøk. Da vi skulle gå igjen måtte jeg på grunn av smertene jeg skrev om i forrige innlegg, ha hjelp til å få på meg skoene. Det hadde venninnen min sin venninne åpenbart fått med seg. Hun hadde vært nesten på gråten fordi hun syntes det var så flott. Det ER flott, og jeg trengte å bli påmint det. Det er altfor lett å ta det som en selvfølge.
Hjemmetilværelsen sammen er altså forholdsvis ny for oss to. Jeg pleier å si, spøkefullt, at han hadde dimmelenke og talte dagene frem til han kunne gå av. Jeg var veldig glad for at vi endelig skulle få tilbringe hverdagene sammen. Under andre omstendigheter ville det muligens ha bekymret meg litt. Plutselig skulle vi som tidligere har vært vant til å gå til hver vår jobb, tilbringe hverdagene, ja de fleste av døgnets 24 timer, sammen? Det sosiale livet vårt har endret seg tilsvarende; tidligere gjorde vi ting på hver vår kant, men nå gjør vi det aller meste sammen. Med årene har vi vokst mer og mer sammen, vi liker de samme tingene og har stort sett de samme interessene. Vi gjør mye hyggelig sammen og vi stortrives i hverandres selskap, men sant å si trenger jeg også hans bistand i ulike sammenheng. Han er til uvurderlig hjelp og støtte for meg, men at jeg gledet meg over at han skulle kunne hjelpe meg mer i hverdagen, høres imidlertid egoistisk ut i mine ører.
Å leve med den progressive sykdommen Parkinson innebærer et liv med utfordringer; usikkerhet, uforutsigbarhet, humørsvingninger og en stadig større grad av hjelpeløshet. Dette påvirker naturlig nok også den/de vi lever sammen med. Ja, for jeg trenger hjelp! Det kan jeg innrømme her jeg sitter og skriver og humøret er godt. Når jeg er sur og lei, vil jeg som oftest ikke ta imot hjelp – som et trassig barn. Da vil jeg forsøke å løse problemet selv, uansett hvor håpløst det virker og uansett hvor mye kroppen verker. Dessverre er det ikke så enkelt at man ut ifra det kan konkludere med at når humøret mitt er godt og jeg ser lyst på livet, er jeg positiv til å ta imot hjelp…. Men i all hovedsak er det slik.
Jeg verken skal eller vil fokusere på det negative, livet er for kort til det. Nå skal samboeren min og jeg fokusere på at hans inntreden i pensjonisttilværelsen gir oss nye muligheter, og at vi skal ta vare på hverandre. Vi tenker oss å tilbringe 4-5 måneder i året i leiligheten vår i Spania. Sommerhalvåret skal tilbringes i Norge. Vi er så heldige å bo i et ekte norsk sommerparadis med sjø- og båtliv som viktige ingredienser. Vi vil med andre ord kunne glede oss over at vi får det beste fra begge steder.
Mine største gleder, i tillegg til min samboer og mitt lille barnebarn på 4 måneder, er mine fire barn. De er alle godt voksne nå og opptatt med sitt. Det hender de besøker oss i Spania og i de periodene vi er hjemme har vi ganske tett kontakt. Bestemorskjærligheten for det lille barnebarnet mitt kjenner jeg er der i fullt monn. Hun og jeg «snakkes» og ses ofte på Messenger. Jeg er så takknemlig for at teknikken gjør det mulig. Samboeren min har to barnebarn som riktig nok har blitt store nå. Det betyr bare at de er fryktelig opptatte med sine ting, men det er naturligvis fortsatt viktig å følge dem.
Vi har også mye annet å glede oss over. Blant annet elsker vi å gå turer til de ulike vann som stedet vi bor byr på, eller langs kyststien – og vi setter oss gjerne på sykkelen. Joda, utfordringene står nok i kø, men det er mulighetene vi skal fokusere på. Nå går vi vinteren i møte, og dette året skal vi feire julen i Spania – selvsagt sammen. Jeg vil benytte anledningen til å takke min fantastiske samboer for alt han gjør for meg og for at hans tålmodighet når Mr. Parkinson blir litt for nærgående og plagsom. Det er med lyst sinn og stor takknemlighet jeg går inn i et nytt år som vi sammen skal fylle med nye, gode opplevelser.
Riktig god jul ønskes familie, venner og samtlige som har vært innom bloggen min. Måtte dere alle få en riktig fin og fredelig julehøytid.
