I flere måneder hadde jeg slitt med smerter. Ikke «bare» smerter, men fryktelige smerter som kom og gikk. Tidlig i desember var Anders og jeg i Spania. Vi skulle ut og gå med tjukkasgjengen, en tur på ca. 12 km, slik vi hadde gjort de siste ukene. Tjukkasgjengen er forøvrig ikke en kledelig betegnelse på gruppa vår.

Jeg hadde kjent en murring i magen i noen dager nå og uten å si noe til Anders, tok jeg  med meg pass og det jeg visste jeg ville trenge ved et sykehusbesøk. På vei ned for å møte tjukkasgjengen kom smertene for fullt. Jeg stoppet brått og sa til Anders at vi måtte snu og dra til sykehuset. Anders stilte ikke mange spørsmål. Han hadde jo opplevd at jeg vandret oppe om nettene. Vel fremme var det å fylle ut de nødvendig papirene vi fikk utlevert i resepsjonen. Jeg forsøkte å levere det europeiske helsekortet mitt, men som vanlig kastet de knapt et blikk på det. Først da jeg leverte forsikringskortet vårt, ble de fornøyde. Det ble en ventetid uten sidestykke. Jeg hadde store problemer med å sitte på de harde stolene, men vi satt fortsatt og ventet da klokken passerte midnatt. Da jeg endelig kom inn ble det, utover en kort samtale, tatt røntgen av meg. Selve behandlingen  bestod av smertestillende tabletter med  beskjed om å komme tilbake dersom det forverret seg.

Vi reiste hjem til Norge igjen like etter. Kalenderen viste  5. desember og vi skulle feire jul med mine.  Feiringen hadde vi allerede bestemt skulle være den 16. fordi vi  hadde et ønske om å feire julen i Spania. Byrden ble dessverre liggende på Anders. Med mine 4 barn, barnebarn, 2 svigerbarn, eksmann, Anders og meg, talte vi 10 personer til middag. For meg ble det en helt super dag og kveld. Selv om jeg ikke orket å gjøre så mye. Generelt er det å ikke orke og bidra noen god følelse. Jeg følte meg ganske hjelpeløs. Feiring i Spania, bestemte vi, måtte innebære at vi slapp å bruke tid og energi på oppvask og rot. Vi bestemte oss for å feire julaften på en hyggelig norsk restaurant. I denne perioden ble jeg langsomt dårligere. Det var spesielt i siden og i ryggen smertene satt. Ofte klarte jeg ikke sitte og da måtte-jeg gå en liten tur. Jeg tenkte ikke over at noe kunne være

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

veldig galt.

Fastlegen min i Norge var overbevist om at smertene kunne tilskrives Parkinson.  Jeg syntes det var litt for lettvint å henge smertene på parkinsondiagnosen, og gi meg smertestillende og betennelsesdempende midler. Hun var heller ikke imot en ytterligere reise, så den  20.  mai reiste vi atter ned. Denne gangen ble turen en skikkelig øyeåpner, eller skal man si overraskelse?Etter mye nattevandring bestemte jeg meg for å legge meg inn på det private sykehuset i Torrevieja. Fordi jeg ikke ville risikere å bli sittende på venteværelset halve natta, måtte jeg ringe etter sykebil. Denne gangen ble det tatt en dypere form for røntgen, hvilket endelig ga meg svar på de endeløse smertene – det var KREFT!

Dagen etter fortalte legen at jeg hadde fått bukspyttkjertelkreft med spredning. Hva gjør man da når man får livet snudd opp ned i løpet av sekunder? Jeg hadde ikke en eneste gang i løpet av sykdomsforløpet tenkt at det kunne være noe alvorlig, og definitivt ikke noe dødelig. De fleste ville vel synes synd på seg selv og tenkt «hvorfor meg?»Jeg tenkte ikke det, mine tanker gikk mer i retning av «hvorfor IKKE meg?». Det handlet om noe helt annet; søsteren  min som døde av kreft mange år tidligere. Det var litt pussig dette. Jeg hadde jo på en måte ventet på det, men allikevel klarte jeg ikke ta det inn over meg. Plutselig satt jeg der med to alvorlige diagnoser. Det første jeg tok tak i var kostholdet mitt. Jeg ville kutte ut sukker og drikke en kopp med sitronvann hver morgen. Det har jeg gjort siden diagnosen ble stilt. Det høres kanskje underlig ut, men det føles helt riktig. De siste ukene har jeg endelig kommet i gang med behandlinger. Først 2 runder med cellegiftbehandlinger, og nå venter jeg spent på hva som venter av videre behandlinger.