I dag er det bursdagen min, og det er ikke fritt for at tankene mine har streifet innom stedet der jeg vokste opp, nemlig vakre Svelvik. Derfor vil jeg skyve Mr. Parkinson helt til side denne gangen, og heller skrive om noe hyggelig.

Svelvik var et fantastisk sted å vokse opp, med sjøen på den ene siden og fjellet og skogen på den andre. Det var et forholdsvis lite sted hvor alle kjente alle. Slik er det ikke lenger. Nå har Svelvik fått bystatus og omkretsen av bebyggelsen utvides stadig. Det var flott å gå på gamle stier og mimre. For hvert sted jeg passerte dukket det opp gamle minner. Noen dårlige, men for det meste veldig gode.

Nå gikk turen innom båthavna. Her husker jeg at jeg fikk forbud mot å oppholde meg. Tror ikke jeg var særlig rampete, men allikevel var vi mye på båthavna, min beste venninne og jeg. Jeg kan huske at vi kjøpte 2-øres Salti for en hel krone og at vi satt under båtene med lommene fulle. En dag kom en mann bort til oss og lurte på om vi hadde båt i havna. Joda, jeg kunne fortelle at faren min hadde en pram med en 3-hesters Laura. «Hvor er den da?», ville han vite. Vi pekte den ut og mannen lurte på om vi kunne sette oss opp i båten slik at han kunne ta noen fine bilder av oss. Vi våget ikke fortelle at vi hadde fullstendig forbud mot å være i nærheten av båthavna og båten. Dagen etter var min barndomsvenninne og jeg førstesidestoff i avisen Fremtiden. «I Svelvik lærer de tidlig båtmannsskap å kjenne», lød overskriften. Joda, mannen var altså journalist, og jeg skal si det innslaget hans fikk konsekvenser for oss barna.

 

Båtplassen til faren min lå like ved.

Spaserturen tok meg videre gjennom båthavna og over brua til Batteriøya, en tur jeg hadde gått så mange ganger før. Nå var det lenge siden sist. Det slo meg at Batteriøya er et underlig navn på ei øy. Mon tro hvorfor øya hadde fått det navnet? Et raskt Google-søk avslørte at det har vært utplassert kanoner der under flere kriger for å beskytte Drammen Havn. Deler av øya var forandret, men det meste var heldigvis som før. Fyret stod der i all sin prakt. Dette var imidlertid ikke så høyt som det som stod på fastlandssiden tidligere. Det ble revet for mange år siden. Vi barna hadde trosset høydeskrekken og klatret til topps i begge.

 

Det lille fyret.

I barne- og ungdomstiden gikk vi stadig over til øya for å se på de fine cabincruiserne som lå på rekke og rad. Vi fantaserte om at vi en dag skulle eie en slik båt. Nå opptok ikke båtene tankene mine i det hele tatt. Mer interessant var det å finne den gamle badeplassen vår ved «renna» og å finne ut hvor faren min hadde hatt båtplassen sin.

På den tiden var Papirfabrikken en hjørnesteinsbedrift i Svelvik. Nå var det underlig å se «ruinene» av den gamle papirfabrikken fra sjøsiden. I fabrikkens glansdager hadde faren min ansvar for de store valsene. Det var spennende å få komme på besøk av og til. Faren min hadde også en oppgave som, i våre øyne, gjorde jobben hans til den mest spennende og viktigste jobben «i hele verden». Da det var vaktskifte, kl. 14.00, skulle faren min trykke på knappen som medførte at det ulte over hele bygda. Jeg kan huske at knappen var grønn. Da vi ble gamle nok til å gå dit selv, stakk vi ofte innom for «å hjelpe til med» å trykke på den grønne knappen.

Like ved Papirfabrikken lå «Tobakkhjørnet», en kiosk som var fylt til randen av godteri og blader. Jeg var hyppig innom, kan jeg huske, men noen ganger var vi bare innom for å se. Vi spiste slett ikke mye godteri på den tiden. Men hadde vi noen øre, kjøpte vi som regel  Salti for pengene. Her i kiosken  regjerte Lydia, en eldre dame som vi nok syntes var litt streng. Vi omtalte ikke kiosken som Tobakkhjørnet. Vi sa vi skulle til Lydia. Lydia hadde alt du kunne tenke deg fra datidens sortiment; kuletyggegummi, rusten spiker, kolibripastiller, split-is, leskedrikk og MYE mer. Hver lørdag kjøpte vi sjokolade som vi hadde som premier når familien min skulle spille bingo hjemme i stua.  Bingo ble for øvrig også arrangert på Svelvik kino, og jeg kan huske det var veldig populært. En gang var jeg en av de «heldige» og vant en stor og ganske tung stol. Stolen måtte jeg bære med meg hele veien fra kinolokalet til Gruen hvor jeg bodde.

 

Her lå Tobakkhjørnet.

 

Lydia holdt til i Storgata. Nå  trasket jeg videre opp Storgata mot sentrum. I det jeg passerte den gamle barneskolen, kom jeg til å tenke på en spesiell episode fra en av gåturene hjem etter skoletid. Jeg gikk som vanlig sammen med min beste venninne. Det var vel ikke stort mer enn en kilometer å gå, men denne spesielle dagen hadde vi fått et oppdrag av læreren. Vi var blitt hørt i gangetabellen og venninna mi bommet på 7 x 6. Læreren ba henne si høyt i takt med skrittene hele veien hjem etter skolen: «7×6=42, 7×6=42». Måtte jo støtte opp, så hele veien gikk vi i takt mens vi repeterte og repeterte: 7×6=42. Den dagen var kilometeren hjem lengre enn vanlig, men øvelse gjør mester. Barndomsvenninna mi glemmer det nok aldri.

Vi hadde også en annen opplevelse på den samme strekningen, idet vi skulle passere gamle Alléen Kafé. Over oss hørte vi et vindu bli åpnet og i det samme tømte en av beboerne ei bøtte vann over oss. Med vilje eller ei, noen god opplevelse var det ikke akkurat. Et hyggeligere minne fra etasjen under, altså kaféen, var da vi kjøpte kronesis for ei krone. Nå i ettertid er jeg ikke helt sikker på om den den gang het kroneis eller kronesis. Uansett kostet den bare ei krone.

Litt lengre ned, på samme side av veien, lå Bjerke. Jeg husker at moren min bestilte kneippbrød til 0,95 kr der. Det var stor stas når jeg fikk dra dit alene for å kjøpe noen småting som moren min hadde glemt. Og jeg husker de lange spaghettiene som vi fikk kjøpt der. Kanskje var de så mye som 40 cm? Jeg husker at jeg syntes det var så gøy å spise disse. Spaghetti var i seg selv ganske eksotisk.

Pussig å tenke på hvor mange kolonialer, kiosker og kaféer det var i Svelvik på den tiden. Tvers overfor kaféen, på samme side av veien, lå bakeriet,lenger opp mot sentrum lå Kaie med «Terian» på motsatt side. Du hadde Samvirkelaget, Handelslaget, Bjørnstad osv. Alle disse eksisterte riktig nok ikke på samme tid, men det var uansett et rikholdig utvalg. Helt nord i Svelvik lå et stort samlingspunktet på slutten av 70-tallet, nemlig Gatekjøkkenet. På nettopp den dagen jeg skal fortelle om var det mange som satt og koste seg i sola utenfor Gatekjøkkenet. Brått kunne det høres i kilometers omkrets, en fryktelig skrapelyd. En rød Opel Ascona kom seilende på taket nedover Nordre Brenna. Bilen stoppet ikke før den lå godt plassert midt i riksvei 319, hvor all trafikk gikk den gangen. Heldigvis var det ingen trafikk akkurat i dette øyeblikket. Det var to lett forvirrede ungjenter som krøp ut gjennom bilens bakrute. Ruten hadde falt ut da bilen gikk rundt. Guttene foran hang fast i selene foran i bilen. Heldigvis gikk det bra med oss alle!

De første årene på barneskolen hadde vi en tanke om at vi var flinke til å synge og vi opptrådte gjerne for klassen. Ja, vi hadde virkelig tro på det og vi bestemte oss for å begynne i barnekoret. Dirigenten ville at vi skulle synge tonene han spilte på pianoet. Vi fikk straks en dårlig følelse. Han rynket på nesen og ristet på hodet. Nei, vi var ikke bra nok for barnekoret. Etter denne opplevelsen sluttet vi helt å synge.«Kunne vi ikke begynne i korpset isteden?,» lurte han. Det ble korps, i mange år. Merkelig nok kom vi oss gjennom det første året med en fryktelig streng klarinettinstruktør. Dersom vi hadde antydning til bollekinn mens vi spilte, og for å bevisstgjøre oss på det, satte han et barberblad mot kinnene våre. Bollekinn når du spiller klarinett, er dødssynd. Skulle tro jeg snakker om år 1873 og ikke 1973, som realiteten var. Vi hadde mange fine år i korpset.

 

Til Svelvik på motorsykkel

Min andre tur noen sinne som «eksosrype», gikk til mitt barndoms rike, Svelvik. Det var en riktig flott sommerdag med temperatur over 25 grader. Å suse stille forbi bilene på E18 mellom Sandvika og Drammen ga en ubeskrivelig frihetsfølelse. Det å oppleve trafikk og omgivelser sittende på en motorsykkel ute i «Guds frie natur» gir en helt annen opplevelse enn å sitte i en bil. Da vi litt senere kjørte langs Drammensfjorden til Svelvik, føltes det som å få naturen, den vakre blå fjorden, den blå himmelen og solen helt innpå seg. Jeg hadde kjørt denne veien så mange ganger før, men hadde aldri følt den samme nærheten til omgivelsene som nå. Jeg fikk med meg detaljer jeg ikke hadde registrert tidligere og først da innså jeg hvor vakkert det var langs fjorden. Vi stoppet på bensinstasjonen og kjøpte en is. Humøret var på topp da jeg gikk inn på stasjonen, og sannelig var ikke personalet usedvanlig hyggelige og klare for en liten prat.  Jeg fortalte om den flotte opplevelsen det var å ankomme Svelvik på motorsykkel hvorpå de kvitterte med å bli enda blidere og hyggeligere. «Vet dere hvor heldige dere er», spurte jeg, «som bor her på dette vakre stedet, midt i sommeridyllen?». Vel, de hadde ikke tenkt så mye på det. Det slo meg at det er litt typisk at man ikke helt ser verdien i hva man har i de nære omgivelsene, at ting blir en vane som man lett tar for gitt. Man ser nok lettere skjønnheten i det man har vært borte fra en stund, og savner.

 

Svelvik er kjent for den sterke strømmen og svelvikferga som betjener Norges korteste fergestrekning.

Etter å ha avlagt broren min og hans familie et besøk, kjørte vi en liten tur rundt i «mitt» Svelvik før vi tok fatt på veien hjem. Vi MÅTTE innom mitt barndomshjem på Gruen som ikke lenger var i familiens eie. Det var nærmest en lettelse å konstatere at det hadde skjedd så store endringer med huset, at det ikke var «vårt» lenger. Savnet kjentes ikke så stort.

Vi tok en tur innom «Trulser’n», stranda ikke langt fra barndomshjemmet mitt, hvor vi tilbrakte mye tid, både sommer og vinter. Om sommeren hadde vi med oss appelsinsaft og Marie- eller Gjendekjeks, og et pledd å sitte på. Vi var knapt begynt på skolen før vi dro ned til stranda uten voksne. Om vinteren, da vi var noen år eldre, dro vi ned for å seile på isflak. Det var slett ikke ufarlig, og jeg oppfordrer ingen til å gjøre det. Vi var heldige som ikke opplevde mer dramatiske ting enn at en og annen falt i vannet.  Det var ille nok midtvinters, og det endte med at det ble oppdaget av de voksne.

 

Svelvik har en fantastisk beliggenhet.

 

Hver gang jeg er i Svelvik, dukker slike historier opp. Stedet du vokste opp, og særlig hvis du føler at barndommen var trygg og god, vil alltid bety mye og alltid ha en spesiell plass i hjertet ditt. Jeg kunne fortalt og fortalt i det uendelige. Minnene er mange. Svelvik var et fantastisk sted å vokse opp på min tid – på 60-/70-tallet.