Vel, kanskje er ikke ordet «ulykke» det rette å benytte i denne sammenhengen, kanskje «uhell» passer bedre…
Etter å ha tilbrakt nesten 2 måneder i Spania, kun avbrutt av en langhelg med sykehusbesøk i Norge, var vi klare for en herlig førjulstid hjemme i Norge. To dager før avreise var vi ute og danset, samboeren min og jeg. Mr. Parkinson var som vanlig med. Han er heldigvis ikke glad i å danse. Han blir med ut på dansegulvet og tror nok at han skal klare å hindre meg i å svinge meg, men nei, da er jeg ustoppelig. Idet vi setter i gang, observerer jeg at Mr. Parkinson trekker seg skuffet tilbake. Det er en av grunnene til at jeg elsker å danse.
Vi avsluttet kvelden etter en god «økt» på dansegulvet. Dagen etter våknet jeg med smerter. Et øyeblikk fryktet jeg at det var blindtarmbetennelse. Vi hadde avtalt å gå tur med gjengen så vi dro av gårde til tross for at smertene tiltok. Etter å ha parkert, begynte vi å gå mot møtestedet. «Du må kjøre meg til sykehuset», sier jeg plutselig til samboeren min. «Smertene er uutholdelige». Mr. Parkinson hoppet opp og ned av glede, for han er ikke glad i å gå tur. Som sagt så gjort. På sykehuset fikk jeg spørsmål, heldigvis via en nordisk tolk, om jeg hadde drevet uvanlig stor fysisk aktivitet den siste tiden. Kanskje ikke uvanlig, men jeg hadde både syklet, gått og drevet med styrketrening i tillegg til dansingen. Det viste seg at jeg hadde fått en kraftig infeksjon.
Resten av dagen klarte jeg ikke gjøre noen ting og måtte avlyse den tradisjonsrike «siste-kveld-før-hjemreise-middagen». Heldigvis hadde jeg allerede pakket kofferten. Den natten sov jeg kun en liten time pga smertene. Det var fryktelig vondt både å sitte og ligge. Jeg tenkte med gru på den forestående reisen. Hadde jeg visst hvor ille den skulle bli, hadde jeg nok grudd meg enda mer. Det ble nemlig en temmelig vond opplevelse som startet før jeg dro fra leiligheten vår, og endte først da jeg kreket meg over dørstokken hjemme.
På flyet ble jeg sittende ved midtgangen ved siden av en mann som fortalte at han måtte ofte på toalettet. Og ganske riktig, like etter avgang ville han slippes frem. For meg var det som å befinne meg i et mareritt. Å reise seg fra et trangt flysete og få en vridning i kroppen, var det verste jeg kunne gjøre med tanke på betennelsen.
Mannen kom aldri tilbake til plassen sin, men jeg observerte at han satte seg helt foran i flyet. I ettertid har jeg fundert på om det henger sammen med at en av flyvertene kom bort til meg og spurte om det gikk bra og om han kunne hjelpe meg med noe. Jeg forstår fortsatt ikke hvordan han kunne vite at jeg ikke hadde det bra, men uansett; mannen ved siden av meg forsvant og jeg kunne slappe av inntil den andre personen skulle på toalettet…
Alt i alt vil jeg si at hjemturen gikk bedre enn fryktet. Det var godt å komme hjem igjen til tross for at jeg fortsatt har store smerter. Så store har smertene til tider vært at jeg har tenkt at det skal bli SÅ deilig når jeg «bare» har Parkinson å slite med. Setter jeg Parkinson i det perspektivet ser jeg at jeg lever ganske godt med den uberegnelige Mr. Parkinson, mens smerter kan være fullstendig invalidiserende.