Mr. Parkinson er ingen enkel fyr å ha et forhold til. Han er svært ustabil og uforutsigbar og man vet aldri hva han kan finne på. Dessuten er han slett ikke snill, ja, for å si det rett ut: han er ondskapsfull.

Dagene med han krever mye planlegging. I realiteten er det han som styrer livet mitt. Som den viljesterke kvinnen jeg er er det ikke alltid jeg lystrer, men det slår nesten alltid tilbake på meg selv. Jeg blir sliten, langsom og treg i bevegelsene.

Noen ganger hindrer han meg i å gå ut. Vel, egentlig er det jeg som ikke vil ha han med meg ut. Da venter jeg inne mens jeg prøver å roe han ned. Noen ganger er han helt håpløs, så da blir jeg inne og tilbringer en urolig kveld sammen med han. Andre ganger legger han godviljen til og da går vi ut sammen.

I går hadde vi en litt dårlig start på dagen, men ikke verre enn at vi tok oss en tur ut. Der ventet et lite male- og planteprosjekt. Vi skulle male en del av en vegg og lage et blomsterbed. Jeg hadde liten tro på at vi skulle få det til, særlig fordi Mr. Parkinson tvang seg med da min hyggelige nabo og jeg skulle på kjøretur for å finne det vi trengte av planter, jord og maling. Ikke bare tvang han seg med, men han plaget meg konstant.

Da vi kom hjem fikk jeg lyst til å påbegynne prosjektet selv om Mr. Parkinson mente jeg ikke ville orke det. Jeg har alltid elsket blomster og hagearbeid, L og brukte dersom motargument. Dermed samlet jeg alt jeg hadde av viljestyrke og satte i gang. 4 timer senere var jeg ferdig og fornøyd pakket jeg sammen. I løpet av de timene hadde ikke den ellers så plagsomme fyren, plaget meg et eneste sekund. Vanligvis tar jeg medisiner hver 4 time for å holde han på avstand, men nå hadde det gått både 6 og 7 timer. Da vi gikk inn litt senere, kastet han seg imidlertid over meg med full styrke.

Jeg elsker blomster og hagearbeid

Det er underlig, men når jeg holder på med noe uten å ta pause, kan jeg holde det gående lenge. Jeg glemmer både tid og sted og det faktum at jeg er syk. Det samme gjelder når jeg går tur eller trener. Dessuten, jo større tempo, jo større er avstanden til Mr. Parkinson. Selv om jeg innimellom kan slite litt med å gå en rolig tur, er det ikke noe problem å gå med raske, bestemte skritt eller å sykle. Da går ikke Mr. Parkinson og jeg i takt, han ønsker at jeg skal følge hans trege tempo.

Heldigvis trives han heller ikke på dansegulvet, så der får jeg være i fred. Tenk jeg slipper å danse med Mr. Parkinson!