Mr. Parkinson er, som jeg har sagt så mange ganger før, ingen snill mann. Men han kan ikke klandres for alt som skjer med meg. Samtidig som han herjer, begynner også alderen å herje med meg. Det er vanskelig å vite hva som er hva. Det som skjedde forleden dag,  kan imidlertid ikke tilskrives verken det ene eller det andre. Det enkleste hadde vært å si at Mr. Parkinson spente bein på meg, men nei, han gjorde ikke det. Jeg var rett og slett klumsete.

Dette møtte oss da vi kom hjem fra Spania, men jeg hadde andre bekymringer…

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men utgangspunktet er «hans feil». Siden november har han påført meg sterke muskelsmerter som ser ut til å flytte seg rundt i kroppen min. At muskelsmerter kan være så smertefulle ante jeg ikke. Det høres liksom så bagatellmessig ut når legen sier at «det er muskulært». Men selv opplever du smertene som de verste smertene du noen gang har hatt, og de er årsaken til at du pines så du nesten ikke vet hvor du skal gjøre av deg. Det er som å få en kniv vridd rundt inne i de betente musklene. Om natten har det vært vanskelig å få lagt seg i en god stilling uten å hyle av smerte.  Når jeg endelig har fått lagt meg, har jeg måtte ligge slik hele natten og har ikke hatt mulighet til å røre på meg. Jeg har lest at mange av oss parkinsonister sliter med dette, og da spesielt i en dårlig periode av sykdommen.

Under forrige Spaniatur måtte jeg igjen på sykehuset for smertebehandling. Ingen ting hjalp og det ble en tøff hjemreise. Samme dag som jeg kom hjem var jeg hos fastlegen min. Jeg fikk nye medisiner og beskjed om å si ifra om det ikke ble bedre. Det ble ikke bedre. Nok en gang fikk jeg time og nye medisiner,  denne gangen inneholdende morfin. Det hjalp heller ikke. Ny time og nye medisiner. I denne perioden hadde jeg knapt hørt fra Mr. Parkinson. Jeg hadde nesten glemt at han eksisterer. Han har holdt seg helt i bakgrunnen. Kanskje har han dårlig samvittighet  over å ha påført meg så mye smerte, men det er vanskelig å tro. Han har nok ingen samvittighet, bare kjører på med sine ondskapsfullheter. Jeg vet ikke helt hvorfor, men nå går det plutselig riktig vei med formen min. Det er helt utrolig med tanke på det som skjedde bare en time etter at jeg kom hjem fra siste legebesøk.

Jeg var nede i inngangspartiet og forsøkte å rydde litt. Jeg noterte meg at mobilen til samboeren min lå på kommoden. Da den begynte å ringe grep jeg fatt i den, og ville skynde meg ut til samboeren min som var like på utsiden. Men nei, det var visst ikke min dag. Det er her jeg mener at det som skjedde videre, ikke kan tilskrives verken Mr. Parkinson eller alderen min. Det var nok rett og slett fordi jeg var klumsete. I det jeg «løp» mot døra, snublet jeg i matta. Det ble plutselig mye armer og bein og jeg kjente en intens smerte i det jeg landet, naturligvis på samme sted som muskelsmertene var verst. Det var umulig å røre seg. Samboeren min kom løpende. Han hadde hørt meg klaske i gulvet. Han fikk meg opp på beina etter hvert, hvilket jeg hadde trodd var helt umulig. Jeg var sikker på at jeg hadde flere brudd. Han fikk roet meg ned og sa på sin sindige måte «det er alltid så smertefullt idet det skjer, men det går seg nok til».  Den første timen kunne jeg verken sitte eller ligge og måtte gå rundt. Men det gikk seg til! Ikke bare fant jeg ut at jeg hadde sluppet fra det med skrekken, men muskelsmertene har ikke vært så intense etter fallet. Det er helt fantastisk!

Nå er det tre dager siden jeg falt, og muskelsmertene fortsetter å slippe taket. I dag har vi til og med vært på sykkeltur. Det er nesten så jeg tror det er noe i ordtaket «med vondt skal vondt fordrives».